Rockestjernen Chomsky

Språk er ikke lyd med mening, men mening med lyd, sa Chomsky. Det er en stor forskjell.

For en snau måned siden var Noam Chomsky (82) i Oslo. På to dager holdt han tre foredrag for fullsatte auditorier. Ett foredrag om politikk. Ett om filosofi. Og ett om lingvistikk.

Når jeg snakker om Chomsky er det mange som rynker på nesen. For dem er Chomsky en ultraradikal rebell, ekstremt kritisk til hjemlandet USA, og forfatteren av en lang rekke kritiske politiske essays. Chomsky er allikevel mye mer enn det. De lingvistiske (språkvitenskapelige) arbeidene hans har hatt mye å si for både psykologi, filosofi og lingvistikk. Det betyr allikevel ikke at han ikke er omstridt. Når jeg kjeder meg, legger jeg ut en statusoppdatering om Chomsky på Facebook. Og vips: heftig diskusjon resten av den dagen. Artig!

ROCKEKONSERT

Uansett hva man mener om Chomsky må man forholde seg til ham. Da han kom til Blindern, begynte folk å strømme til

auditoriet mer enn en time før foredraget skulle begynne. Selv kom jeg 40 minutter før start og fikk en av de aller siste sitteplassene. Da Chomsky omsider kom, var auditoriet smekkfullt. Folk satt tett i tett i trappene, sto presset sammen opp mot veggene, noen svaiet over oss som satt, som om de måtte strekke seg vekk fra mengden for å få seg luft. "Dette er jo som å være på rockekonsert," sa en professor ved siden

av meg. Det manglet bare Røde Kors-mannskaper ved scenen.

UNIVERSALGRAMMATIKK

Hva er det som gjør Chomsky så viktig at vi går mann av huse – også vi lingvister? Det hele kan kokes ned til ett stikkord: universalgrammatikk. I 1959 tok Chomsky et kraftig oppgjør med psykologen B. F. Skinner, som – i likhet med de fleste andre på den tiden – mente at språket læres på samme måte som man lærer alle andre ting. Nei, mente Chomsky. Man lærer språk på en helt annen måte enn man lærer å sykle eller å spille gitar. Språket krever helt egne læremekanismer. Chomsky gikk enda lenger enn det: Han postulerte at mennesket har en egen språkevne. Denne setter universale begrensninger på alle verdens språk.

STRUKTURER

Hva har så alle verdens språk felles? En ting er at ordene ikke er organisert i den rekkefølgen de kommer ut. Ut av munnen vår ramler ett og ett ord, men de er ikke likeverdige, og de er organisert i grupper. Tenk for eksempel på hvordan vi stiller spørsmål. Skal setningen "Per synger en sang" gjøres om til et spørsmål, kan man lage den regelen at ord nummer to flyttes foran ord nummer én: "Synger Per en sang?". I helt enkle setninger blir dette riktig. I mer komplekse setninger stemmer det ikke. "Mannen som går der, synger en sang" blir ikke "Som mannen går der, synger en sang?". Jeg tør vedde på at det ikke finnes det menneske som noen gang har sagt dette helt spontant. Det holder heller ikke å si at det er et verb som skal flytte først. Det kunne gi "Går mannen som der, synger en sang?", og det er også hakkendes gæli. Regelen er at det er det bøyde verbet i hovedsetningen som skal flyttes først. Først da får vi "Synger mannen som går der, en sang?". Komplisert grammatikk? Kanskje. Men hjernen din gjør dette helt automatisk. Faktisk har hjernen din analysert og spyttet ut så komplekse strukturer siden du var 2–3 år gammel. Det er ganske imponerende!

HELEN KELLER

Men om vi nå har en medfødt språkevne, så er ikke det nok. Barn trenger også å høre språk for å lære seg hva som er gjeldene regler for akkurat det språket det skal lære. For selv om vi har en universalgrammatikk, er det også mye som varierer mellom de mange språkene i verden. I norsk, for eksempel, har vi alltid subjekt i setningen ("jeg snakker norsk"). I italiensk utelates dette ("parlo italiano"). Dette er systematiske forskjeller som barna må lære.

Et eksempel på hvor viktig denne impulsen er, er Helen Keller (1880–1968). 19 måneder gammel, før hun hadde lært å snakke, ble hun døvblind. Flere år senere fikk hun læreren Anne Sullivan, som lærte henne å snakke. Hun fikk et godt språk og forfattet 12 bøker. Et barn som er født døvblindt vil ikke kunne klare det samme fordi det ikke får nok impulser. Men Helen Keller hadde alle strukturene på plass før hun mistet syn og hørsel. Derfor fikk hun til slutt et rikt språk. Med andre ord er barnets språklige strukturer på plass før det fyller to år. Om barna ikke snakker riktig, sier "gådde" og "gidde" og sånne ting, er mindre viktig. Hovedstrukturene er der, og de er bygd riktig. Neste fase er å lære å uttale ord, og å bøye dem riktig.

OVERVELDENDE

Chomskys lingvistikk er mye mer enn dette. I sin reneste form er den avansert teori i grensesnittet mellom biologi, psykologi og lingvistikk. Alt sammen bygger allikevel på én grunnleggende tanke: Språkegenskapen er medfødt, og språket er bare en blek refleks av komplekse prosesser i hjernen vår. Dermed er det ikke rett å si at språket bare er lyd med mening – det er mening med lyd. Og meningene – tankene våre – er langt mer kompliserte enn hva vi klare å uttrykke gjennom språket.

Akkurat det kom kanskje ikke som noen overraskelse.

Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 1. oktober 2011.

Jeg lover å ikke skjefte

De fleste språkinteresserte er opptatt av forskjellen på lydene kj og skj. Men det er bare én av mange endringer norsk står midt oppe i.

Jeg skal innrømme det: Jeg liker ikke å høre ungene snakke om å skjøpe lørdagsgodt. Jeg hveser kjøpe helt til de gjentar det. Det er naturligvis ganske fåfengt. Som språkforsker burde jeg fryde meg over dette, at jeg, en ganske vanlig borger, kan få observere en språkendring fra første rad. Men nei. Jeg sier som den kristne avholdsmannen som ble konfrontert med at Jesus gjorde vann til vin: ”Me veit det, men me lika det ikkje!”

Nå er det naturligvis ikke sikkert at det kommer til å hete skjøpe om noen år. Og kanskje er det ikke den verste endringen. Vi ville ha reagert mye mer hvis s plutselig ble uttalt som r. ”Jeg lærer å lere” og ikke lese. En så grunnleggende endring er allikevel ikke utenkelig. Faktisk skjedde det i tidlig latin. Der gikk alle s-er mellom to vokaler over til å bli r. Det er derfor grunnformen av florem (blomst) er flos. Men r-en vant, og dag heter etterkommerne av flos fleur på fransk og flower på engelsk – med r, altså. Blomst er forresten akkurat det samme ordet som flos. Det er nemlig ofte sammenheng mellom b på germansk og f på latin, tenk bare på latinske frater (bror) og germanske brothar – som har gitt brother, Bruder – og bror.

Poenget mitt er allikevel at det skjer mer i norsk enn bare endringer av kj-lyden. L-lyden er forresten også i endring, kan det virke som. Hør på hvordan barn uttaler bolle – det er med en l som tidligere er blitt assosiert med østfolddialekten. Men mer strukturelle ting er også i endring.

Alle norsklærere vil vite at elever mer enn gjerne skriver ”det gjelder å ikke si noe”. Da er det naturligvis frem med rødpennen og skrive en kommentar i margen. For det heter da vitterlig ”ikke å si noe”. Men her kjemper trolig rødpennene en tapt kamp. Jan Terje Faarlund (professor i norsk og eidsvollruss anno 1962) har undersøkt denne konstruksjonen. Han forteller at i Westerns norske grammatikk fra 1921 ble fenomenet ikke nevnt, sannsynligvis fordi ingen ville finne på å sette et ikke mellom å og si. Ti år senere dukker de første formaningene opp i grammatikkbøkene. Noe skjedde altså i løpet av 20-åra. Nå, 90 år senere, må man ha lært at det er feil for å reagere på det. I det intuitive språket til de fleste født de siste 40–50 årene er det ingenting som skurrer i setningen over. Kanskje kan det også være at språket blir klarere med denne endringen? En setning som ”Hun lovte ikke å si noe” er tvetydig. Var det det at hun ikke lovte noe, eller skulle hun ikke si noe? Sier man derimot ”Hun lovte å ikke si noe”, kan det ikke misforstås.

En endring som også er på vei frem, er ordstillingen i det vi kaller indirekte spørsmål. Jeg hører stadig vekk ting som ”vi må finne ut hvorfor vil de ikke komme”. Spør jeg folk hva de synes om dette, rister de bestyrtet på hodet og sier at de selv aldri ville si noe sånt. Og så, ti minutter senere, gjør de det, uten å ofre det en tanke. Danske Lars Heltoft (professor, men ikke eidsvollruss) forteller at det samme skjer i dansk. Kan hende vil det være rett ordstilling om hundre år – hva vet jeg?

Alle disse endringene er naturlige. Språk som ikke endrer seg, er døde. Hver generasjon bringer med seg nye ting. Nye uttaler, nye ord, og – i sjeldnere tilfeller – nye ordstillinger. Dersom vikingen var like språkbevisst som dagens nordmann, klaget han også garantert over at språket forfalt. Det som er viktig å huske, er at språket er som en hanske: Det passer oss og hverdagen vår perfekt. Forfallet er egentlig bare våre egne forventninger som ikke møtes.

Så når vi står foran språkendringene gjelder det kanskje å ikke skjefte for mye!

Innlegg publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker blad lørdag 7. mai 2011.

Kilder|:

• Jan Terje Faarlund: Reanalyse og grammatikalisering i norske infinitivskonstruksjoner i Språk i Endring, Jan Terje Faarlund (red), Novus forlag, Oslo 2003.
• Lars Heltoft og Erik Hansen: Grammatik over det Danske Sprog, Munksgaard, København 2007.

Vi tenker ulikt!

Ikke bare er tysk og engelsk ganske forskjellige – tyskere og engelskemenn tenker ulikt også.

Nylig var jeg på en konferanse (rettere sagt en work shop) med en gjeng nederlandske forskere fra Radboud-universitetet i Nijmegen. De har en rekke forskjellige prosjekter på gang hvor de kartlegger ulikheter mellom språk og språkbrukere.  Språkene i fokus er nederlandsk, tysk, engelsk og gammelengelsk.

En av forskergruppene tok for seg nederlendere og engelskmenn og ba dem rett og slett beskrive et bilde. Gea Dreschler og Rosanne Hebing oppdaget da en systematisk forskjell: Nederlenderne begynte så å si enhver setning med å si ting som "Nederst til høyre er det en ball." Eller "Aller bakerst kan jeg se et hus." Engelskmennene hadde en helt annen strategi: "There's a ball in the right corner." "I can see a house in the back." Mens nederlendernes setninger altså helst begynte med et ledd som fortalte hvor de så noe (og da som oftest innledet med en preposisjon eller et adverb), begynte engelskmennene enten med subjektet (I i den andre setningen) eller med there is/are eller it is.

Dreschler fortalte at nederlendere som lærer engelsk blir opplært til at de skal begynne setningene med et subjekt, fordi de har en tendens til å si ting som "In the right corner there's a ball". Jeg har aldri hørt lignende regler i norsk skole - men det er helt sikkert et poeng. Jeg vil tro også vi nordmenn har en tendens til å si at "Bak huset står det en sykkel" heller enn "Det står en sykkel bak huset". Antageligvis kan vi velge, basert på hva vi vil fremheve (huset i den første setningen, sykkelen i den andre.)

Lederen for den nederlandske forskningsprosjektet, Bettelou Los, fortalte etter middagen om et annet forsøk, hvor de hadde brukt eye-tracking, altså et apparat som observerer selv bittesmå øyebevegelser. De hadde bedt noen tyskere og noen engelskmenn beskrive et bilde. På bildet var det et tog i bevegelse og noen som gikk på en vei. Man kunne ikke se noen hus, eller noen naturlige endepunkter for hverken veien eller jernbanen.

1. Engelskmennene begynte å beskrive bildet med én gang, tyskerne brukte mye lenger tid før de begynte å snakke. Eye-trackeren viste at tyskerne lette lenge etter detaljer i bildet, mens engelskmennene så rett på toget og menneskene.
2. Tyskerne hadde store problemer med å beskrive en vei eller en jernbane uten noe endepunkt. Flere fant på scenarioer for hvor menneskene og toget skulle. Engelskmennene nøyde seg med å beskrive at toget passerte i bakgrunnen og at menneskene gikk på veien.

Kanskje kan dette ganske enkelt settes i sammenheng med engelskmennenes geniale -ing-form. "Three persons are walking along a road". Da er det ikke så viktig hvor de skal. Tysk mangler denne uttrykksformen, og det er vanskeligere å beskrive det som skjer på en presis måte. Og norsk? Aner virkelig ikke.

Det hadde vært spennende å finne ut.

Vikingenes Normandie

I Normandie finner man Sørum, Skillebekk og Brevik. Og sikkert tusen andre skandinaviske stedsnavn.

Vikingene oppdaget tidlig at det var rikdommer å hente i frankernes rike. Etter at de først hadde kastet seg over anglerne og saksernes land, sto frankernes områder for tur. I flere bølger angrep de Frankrike; de seilte opp elvene og plyndret innlandsbyer, som aldri hadde forestilt seg at sjøfarende folk skulle overfalle dem. I mer enn ett år, fra 885 til 886 okkuperte de Paris, og pariserne måtte kjøpe tilbake sin frihet. Til slutt, i 911, inngikk man et forlik med Gange-Rolf og tilkjente vikingene retten til å herske i området rundt Seinens munning - et område som fremdeles er kjent under vikingenes navn: Normandie. Nordmennenes område.

Gange-Rolfs område ble gradvis utvidet og dekket til slutt mesteparten av det som i dag heter La Haute Normandie og La Basse Normandie –- Øvre og Nedre Normandie, om man vil. Vikingene slo seg ned her, de giftet seg med frankere fra stedet og de fikk barn. Normannerne hadde tingsted, og de styrte etter frankisk lov så vel som etter norrøn skikk. En stund var folk sikkert tospråklige, men etter hvert var det fransk som dro det lengste strået. En god del ord fra vikingenes språk gikk allikevel inn i den normanniske dialekten. Den dag i dag heter en bekk le bec, mens man i Frankrike for øvrig bruker termen le ruisseau.

Port-en -Bessin-Huppain. Huppain kommer fra  Oppheim.

Det er ikke mange arkeologiske spor etter vikingene i Normandie. Derimot finnes et annet, viktig vitnesbyrd om skandinavenes tilstedeværelse: stedsnavnene. Intet sted i Frankrike er navnene så underlige, med så mange h-er og ubegripelige konstruksjoner som nettopp her. Noen ganger gir navnene mer mening sett med norske øyne enn med franske. Franskmannen og professoren Jean Renaud (som behersker både norsk, dansk og norrønt) har gitt ut et oppslagsverk over vikingnavn i Normandie, og det er svært interessant lesning for en nordboer.

Ta for eksempel stedsnavn som Houlbec eller Houlgate. En hulbekk vet vi jo hva er – og hulgate har vi også hørt om. I Eidsvoll har vi Badebakken, en hulvei fra jernalderen. La Houge betyr enkelt og greit haugen, La Londe lunden og Le Ly lia. Kjente stedsnavnsendelser som -heim, -rud, -gard, -by, -toft, -holme og -vik, finnes i hopetall. De fleste er blitt temmelig endret i løpet av de siste tusen årene, men man skal ikke ha mye hjelp for å se hva som skjuler seg bak dem. Heuland, for eksempel, betyr sannsynligvis Høyland.

Det er også mange personnavn som er blitt videreført i stedsnavn i Normandie. Som datter av Tove har jeg naturligvis sansen for Le Mesnil-Tôve, som kan bety Toves bosetning (mesnil er romansk). Bak stedsnavnet L'Ingouf skjuler Ingolf seg, og La Quetterie er avledet av Ketill. Det har åpenbart vært en rekke Asbjørner, Torsteiner, Åsgauter og Åsmunder i Normandie også: Aubert (Asbjørn), Le Tostain (Torstein), Angot (Asgaut), Aumondière (Åsmund).

En god del stedsnavn er blitt borte, andre er blitt misforstått og endret. Etter noen generasjoner ga ikke stedsnavnet Kapellvika noen mening. For å kompensere tolket man det på nytt slik at det i dag heter Cap Lévy. Det betegner ikke lenger noen vik, men et nes. Vika har fått nytt navn og heter i dag Anse du Cap Lévy.

Hva med navnene vi startet med? Også de er blitt temmelig endret på tusen år. Sørum - eller suðrheim som det opprinnelig het - har sin søsterkommune i Surrain i Normandie. Denne ligger forresten like ved Huppain - eller Oppheim, som det ville ha hett på norsk. Skillebekk er blitt lett omdannet til Équilbec og markerer helt riktig en grense i området. Brevik har blitt sammentrukket til Brévy.

Stedsnavnenes historie i Normandie forteller ikke bare historien om ville, herjende vikinger. Vel så mye dreier det seg om et herrefolk som slo seg ned og ble en del av det samfunnet de erobret.


Kilde: Jean Renaud: Vikings et noms de lieux de Normandie – dictionnaire des toponymes d'origine scandinave en Normandie. Les éditions Orep, 2009.

En latinsk lekse

En gang var lekse et fremmedord på norsk.

Skoleåret har begynt, og små nakker bøyer seg over leksene sine. Matte, engelsk, norsk. Ingen oppfatter lekse som et fremmedord - snarere tvert i mot. Gud bedre, som vi alle vet hva lekser er. Og debatten om leksene tar aldri slutt: Skal skolebarn ha lekser, eller skal man droppe det? Leksehjelp, leksefri, lekseplan.

Selve ordet lekse er derimot ikke så erkenorsk som vi vil tro.

Historisk sett har vi fått ordet lekse fra lavtysk: Lektie. I dansk skrives lekse fremdeles slik. På norsk har vi forenklet ordet og erstattet ti med s. Ordet er allikevel ganske gjenkjennelig.

Imidlertid er ordet heller ikke tysk. Det kom inn i det tyske språket fra latin via den katolske messen. På norsk har vi også ordet lektie, som betyr bibeltekst som ble lest høyt under messen. Både lektie og lekse henger sammen med ordet leksjon, som i sin tur er en avledning av verbet legere, som betyr å lese. Et annet ord i denne familien er for øvrig legende, som opprinnelig betydde "noe som kunne leses".

Etymolgisk sett er derfor en leselekse en pleonasme ("smør på flesk"). Men med tiden har betydningen av ordet lekse endret seg fra "noe som skal leses" til "noe som skal gjøres", derfor er det ingen grunn til å forkaste begrepet leselekser.

Mysteriet om gården Angr

Kan Vorma en gang ha hatt en 20 meter høyere vannstand enn i dag? Kan det har gått en fjordarm innover Gruemyra? Var det der gården Angr lå? Og hvorfor forsvant den? Jeg tror jeg har svaret.


Jeg sitter på t-banen i Oslo en dag i desember. Det er grått og vått, og fredsprisutdelingen har satt byen på hodet. Det rykker i den hvite t-banen, og den drar seg nedover mot Majorstua. Det kribler i meg av barnlig glede: Jeg har nettopp fått svaret på et spørsmål jeg har grublet på i tyve år. Det dreier seg om mysteriet om gården Angr.

FREDRIKS HYPOTESE
La oss spole tilbake til slutten av 80-tallet. Jeg fikk fatt i boken om Sundet, skrevet av min gamle lærer Fredrik Neumann (1939–1991). Fredrik skriver der om Sundets historie, om hvordan det i de aller eldste kildene står oppført fire gårder i området rundt Sundet: Tønsaker, Angr, Elstad og Grue. Tre av dem er store gårder den dag i dag. Men Angr? Hva har skjedd med den?

Fredriks hypotese var storslagen. Med utgangspunkt i at angr kunne bety fjord (som i Hardanger, Stavanger, Levanger), forslo han at det en gang i førkristen tid gikk en fjordarm innover Gruemyra. Sundfossen skulle ha vært en langt større barriere enn den er nå, og vannstanden nord for fossen skulle ha vært 20 meter høyere enn i dag. Da ville man kunne tenke seg en gård Angr inne på Gruemyra et sted. En gård som for lengst er borte.

FJORD, ENG ELLER PINE?
Det er i grunnen en spektakulær tanke. En eller annen gang skal Sundfossen ha gitt etter og sendt en tsunami nedover mot Glomma, og vi fikk det landskapet vi kjenner i dag. Men kan det stemme? Er det sannsynlig? Etter tyve års grubling sendte jeg i november en mail til professor og navnegransker Tom Schmidt ved Universitetet i Oslo. Må angr bety fjord? Eller kan det bety noe annet?

Noen dager senere ringer Schmidt oppglødd.
– Dette er utrolig spennende! Og jeg har en bok du vil like. En svensk forsker, Gösta Holm, har skrevet om angr-navn i Norden. Blant annet skriver han om Angr i Eidsvoll. Han mener det har med å angre å gjøre, trolig fordi gården må ha vært svært fattigslig og skrinn. Akkurat som Mjøllaus og Pindsle og sånne navn. Det forklarer jo også hvorfor den ble borte.


SKATT FRA 1300-TALLET
Vi avtaler å møtes, og på fredsprisdagen tråkker jeg opp trappene til universitetets navnegranskere. Schmidt har et romslig kontor med en imponerende mengde bøker, et stort skrivebord og noen gjestestoler. Et kaffebord er dekket av lag på lag med gamle kart. Ytterst på skrivebordet har han lagt frem bøkene vi trenger for detektivarbeidet vårt. Det er skattematrikler og jordebøker fra slutten av 1300-tallet og fremover, dessuten diverse oppslagsverk og ordbøker. Vi starter med selveste kilden: Biskop Eysteins jordebok fra ca 1395 («Rødeboka»). Her står nedtegnelser over alt hva sentralkirken i Viken (Oslo) eide i senmiddelalderen. Blant mange, mange gårder står også gården Angar i Eides sokn.


EN RIK GÅRD
– Men dette stemmer jo ikke, utbryter Schmidt. Vi har tatt utgangspunkt i at Angr var et fattig lite bruk.
– Anger var jo en rik gård. Se her, det var en fullgård med et underbruk. Dessuten hadde den høy landskyld («skatt»). Det stemmer jo overhodet ikke med at den skulle ha vært fattigslig og bukket under.

Vi forkaster tolkningen å angre og bestemmer oss for å begynne på nytt. Schmidt vil vite mer om Fredriks hypotese. Jeg finner frem en notisblokk og tegner Vorma, markerer Sundfossen, setter på Tønsaker, Elstad og Grue. Klusser litt og tegner inn Sundevja og forteller om hvordan man har fylt ut elva ved Sundet, men at evja tidligere gikk helt inn til Rubis.

SUNDEVJA
– Fredrik mente at med høyere vannstand ville Sundevja har vært en fjord innover her, sier jeg og peker. Før det med ett slår meg: Sundevja er en vik. Sundevja! Men kunne angr bety vik? Ja, sier Schmidt.

En ny ting demrer mens jeg stirrer på det nedrablede kartet. Det er én stor gård som mangler: Vilberg. Gården som har avgitt nesten all jord til skoler, helsetun og boliger, og hvor bare hovedhuset står igjen. I sin tid en av storgårdene i bygda. Vilberg er ikke nevnt hos Biskop Eystein. Kan Angr rett og slett være Vilberg?

SVARTEDAUDEN?
Schmidt begynner å bla i bøker. 1395: Angar, ingen Vilberg. 1514: Willebergh, ingen Angr. 1647: Wildberrig, ingen Angr. Han blar og blar. Finner frem nye bøker, sjekker registeret nøye. Ingen kilder skriver om både Vilberg og Angr. Men hvor sannsynlig er det at en gård kan skifte navn sånn helt uten videre?

– Vi liker jo ikke å regne med det, medgir Schmidt.
– Men alle gårdene som heter Ødegård er beviser på at det faktisk skjedde. En gård som ble lagt øde, kunne beholde navnet sitt, eller få et nytt. Kanskje Angr plutselig ble liggende øde?

– Men gården er jo oppført hos biskop Eystein, 50 år etter svartedauden? Det stemmer jo ikke?

– Å, det var ikke bare svartedauden. Det var pest på pest på pest, og gårder ble liggende øde. Dessuten behøver ikke gården å ha eksistert i 1395 selv om den står oppført her. De som skrev, skrev av eldre kilder. Det betyr bare at den har eksistert. Det kan jo også hende at noe skjedde med husene og at de flyttet gården fra vika og opp på høyden Vilberg – som trolig betyr høyden med den vakre utsikten.

FRA VIK TIL ANGER
Så leker vi litt med navnet. Hvorfor valgte man bort navnet Angr dersom Schmidts pest-hypotese stemmer?

– Når sluttet angr å bety fjord eller vik? spør jeg. Kan det ha vært sånn at folk ikke lenger forsto hva det opprinnelig betydde og bare tenkte på anger og synd når de hørte gårdsnavnet?

Schmidt finner nok en ny bok og blafrer fort gjennom. Han nikker ivrig.
– Skal vi se. Angr brukt om vik og fjord forsvant før år 800. I norrønt betydde angr bare skade, berøvelse og den slags. Ordet dukket ofte opp i religiøse tekster som prestene leste for sognebarna. Banna bein, det ordet kjente folk flest i senmiddelalderen. Og det var ikke noe positivt.

JOCHUM CLAUSEN
Vi haster oppglødd videre.

– Hør her, sier Schmidt.

– Størstedelen av Angr ble eid av sentralkirken i Viken. En liten del tilhørte presten på Eidsvoll. Etter reformasjonen i 1536 overtok kongen alle eiendommene til sentralkirken, men han lot gjerne de lokale kirkene og prestene beholde sine inntekter. Hvis ideen vår stemmer, må vi se på hvem som eide Vilberg etter reformasjonen.

En bok fra 1647 gir svaret. Da var det Jochum Clausen i Christiania som eide gården. Schmidt leter mer og antyder at vår Jochum kanskje var identisk med Jochum gullsmed, som i tillegg til Vilberg eide en stor del av gården Hauger i Lørenskog.

– Han var nok rik, men det er ikke sikkert at det var han som kjøpte Vilberg. Kongen trengte penger, og han solgte kirkegodset så fort han kunne etter reformasjonen. Kan hende var det Jochums far eller farfar som kjøpte gården fra kongen på 1500-tallet, mener Schmidt.

– Dette viser at Vilberg sannsynlig er det samme som Angr. Den største delen av Angr ble eid av sentralkirken, kirkegodset ble overtatt av kongen, kongen solgte til Jochums far eller bestefar. I mellomtiden byttet Angr navn til Vilberg. Hadde hele Angr vært eid av presten i Eidsvoll, ville den ikke ha kommet Jochum i hende.

MYSTERIET LØST?
Vi sitter mellom stabler med papirer og bøker. Schmidt lener seg fornøyd tilbake.
– Vi har to gårder som ikke har eksistert samtidig, vi har en vik, vi har et ord som har gått ut av bruk og vi har eierskifter som stemmer. Du har noe å skrive om nå.

På vei hjem kjenner jeg på den fornøyde rislingen i maven. Noen vil sikkert ikke være overbevist. Men for meg er mysteriet om gården Angr løst, og jeg er temmelig sikker på at Fredrik ville ha likt teorien. Jeg smiler bredt i det jeg balanserer opp trappen og låser meg inn i huset hjemme på Vilberg.

Eller skulle jeg si Angr?

Artikkelen sto på trykk i Eidsvoll Ullensaker Blad julaften 2009



Kilder

• Biskop Eysteins Jordebok (Den røde bok) (ca 1400), redigert av H. J. Huitfeldt, Christiania 1879
• Skattematrikkelen 1647, redigert av R. Fladby og H. Try,
• Norske Regnskaper og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede (1514–1521), redigert av H.J. Huitfeldt-Kaas, Christiania 1887.
• G. Holm: De nordiska anger-namnen, Lund 1991
• O. Rygh: Norske Gaardnavne, Kristiania 1898
• F. Neumann: Sundets historie, Eidsvoll 1978
• J. Sandnes og O. Stemshaug: Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1997

God jul!

Ingen vet hvorfor det heter jul. 

Ordet jul er mye, mye eldre enn kristendommen. Da Norge ble kristnet, passet det seg slik at Jesu fødsel samfalt med juleblotet, og man slapp å skifte navn. Jul ble feiringen av Kristus, men med det hedenske navnet intakt. Selve ordet jul er egentlig dansk; den norske formen er jol. På norrønt het det jól, slik det fremdeles heter på islandsk og færøysk. Faktisk er ordet gått inn i finsk-ugriske språk, slik at jul på finsk heter juhla. Et kuriosum er at når Harry Potter og de andre studentene på Hogwarts møtes til juleball, heter det rett og slett yule ball i Rowlings tekst.

På engelsk heter jul Christmas, og det er helt enkelt Kristusmesse som ligger til grunn. Fransk, italiensk og spansk er mest opptatt av fødselen, og både Noël (fransk), Natale (italiensk) og Navidad (spansk) kommer fra det latinske natalis, fødsel.

Det tyske ordet er slik sett mye mer spennende. Weihnachten har det hett så langt tilbake som vi kommer. På 1100-tallet het det wīhenahten, noe som kommer fra sammensetningen ze wīhen nahten (dativ flertall), som betyr i de hellige netter. Senere har man oppfattet dette som ett ord, og man har fått Weihnachten. Det første leddet, wīhen, er forresten beslektet med den norske verbet å vie, og det latinske (og engelske / franske) victima / victime.



God jul – Frohe Weihnachten – Merry Christmas – Joyeux Noël – Buon Natale –  Feliz Navidad!


PS. Det heter Jesu fødsel eller Kristi fødsel. Årsaken til at vi har disse litt underlige formene (Jesu / Kristi) er at de er latinske genitivsformer. 

1066 - et merkeår for språkhistorien

17. oktober 1066 kom Wilhelm Erobreren til England. Det var begynnelsen på en parentes i engelsk historie, men en merkedag i språkhistorien.

For med den godeste Wilhelm kom det franske språket til England. Frem til da var språket på øyriket rent germansk. Rett nok hadde anglere og saksere vært i krig i flere hundre år, men begge folkestammene var germanske. Da normannerne kom til makten i England, tok de med seg det franske språket, som tilhører en helt annen gren av språkfamilien. I flere århundrer var fransk adelens språk i England. For oss som arbeider med gammelfransk, er mange av tekstene skrevet i England. Ironisk nok er det første verket om Englands historie som ikke er på latin, skrevet på fransk. På 1100-tallet skrev kannik Wace ned alt som skulle ha hendt på øyene i Le roman de Brut. Fremdeles har en stor andel av ordforrådet i engelsk fransk opprinnelse. Tenk bare på ord for mat. Så lenge kalven lever, er den en calf (germansk). I det den er død og lagt på et fat, er den veal. På fransk heter det samme dyret veau. Sauen heter sheep, sauekjøttet mutton. På fransk heter sau mouton. Og sånn kunne vi ha fortsatt.

Minst like interessant er at de franske låneordene i engelsk kan hjelpe oss til å tidfeste endringer i fransk. Vi snakker om s-ene som har forsvunnet i fransk.

For eksempel er latinske feste blitt til fête i fransk. På norsk heter det fest, og ordet er det samme. Et annet eksempel er insula(m) (øy) som er blitt til île i fransk. Når skjedde dette? Det vet vi, mye takket være krigerske Wilhelm.

Det er nemlig slik at ordet festa også er kommet inn i engelsk via fransk. Der heter det fiest. Med en klar og tydelig s foran t-en. Også insula(m) er kommet inn i engelsk. Der er det blitt til isle, hvor s-en er stum (tenk på Isle of Man). Ut fra dette kan vi konkludere med følgende: I fransk talt i Normandie på 1000-tallet uttalte man s foran t. Man sa altså feste og ikke fête, som i dag. S foran t er med andre ord blitt stum etter at Wilhelm erobret England. Derimot må s ha blitt stum foran l allerede før 1066. Franskmennene sa helt sikkert ile og ikke isle. 

Disse endringene er systematiske. I dag er forskerne enige om at i fransk ble s foran stemte konsonanter stum før 1066. S foran ustemte konsonanter ble stum etter 1066.

Det aller viktigste Wilhelm brakte med seg over kanalen, var med andre ord språket. Det ofret han neppe en tanke.

Det heter [kviss], ikke [kwiz]

Den siste tiden har det dukket opp en ny uttale av ordet quiz. Mens vi som har "kvisset" en stund uttaler det med vanlig v-lyd, bruker nå både P4 og NRK tilsynelatende den engelske uttalen.

Det er i øyeblikket en stor kilde til irritasjon å høre at man på radioen snakker om [kwiz] i stedet for [kviss]. Litt fordi jeg føler et eiendomsforhold til ordet (jeg har quizzet i flere år, temmelig aktivt), dels fordi hverken [w] eller [z] tilhører lydinventaret i norsk.

Nå er det ikke noe nytt at vi får nye lyder under påvirkning av engelsk. Helene Uri har påpekt at [ej]-lyden i mail er helt ny. Den kommer fra engelsk. Det samme gjør [w] og [z] i quiz.

Når det er sagt, har w-lyden en interessant historie. Den var blant lydene i det gamle germanske språket. Allerede i urnordisk (altså før norrønt), forsvant w foran runde vokaler i det som skulle bli de nordiske språkene. Ordet *wullo ble til ull (jf wool på engelsk, hvor endringen ikke fant sted); *wulfaR > ulfr (jf wolf); *wurða > orð (jf word). (Asterisk (*) betyr at vi det er rekonstruerte former; vi har altså ingen direkte kilder.) I de tilfellene hvor w ble beholdt, ble den etterhvert redusert fra [w] til [v]. Vi sier i dag varde og vekt, mens det på engelsk heter ward og weight. Denne forskjellen er systematisk.

Vi kan altså fastslå at til tross for min motstand mot [kwiz], så er [w] en erkegermansk lyd. I hvert fall dersom vi nøyer oss med å betrakte germansk slik det ble snakket for et par tusen år siden. Siden den gang er det gått nedoverbakke med [w], og det er første og fremst engelsk som har beholdt lyden. Men ikke bare: På Nordjylland i Danmark har man beholdt denne pussige lyden. Det er en liten språkhistorisk bragd!

Germanerne hadde helt klart [w] i folkevandringstiden. Det var slik lyden kom til England, men den spilte også de romanske språkene et lite puss. Da frankerne tok makten i Gallia mot slutten av 400-tallet, hadde de med seg en rekke ord og lyder som ble tatt opp i den lokale varianten av latin. En del av disse begynte på [w]. Det maktet ikke gallerne (snart kjent som franskmennene) å uttale. Derfor satte de en g foran og sa [gw]. Etterhvert forsvant [w], men g-en ble beholdt. Slik fikk franskmenn ord som guerre (fra werra; engelsk war), Guillaume (Wilhelm) og gaufre (vaffel). Ordet som har gitt oss ordet varde, ble til re(garder) i fransk, guardare i italiensk.

Det finnes en liten fotnote til denne historien: I grenseområdene mellom det germanske og romanske språket, klarte gallerne å si w. Noen av dem gjør det fremdeles: I Wallonia i Belgia uttaler man w som [w]. Derfor sier de [walloni] der hvor franskmenne sier [valloni]. Og de har ord som [wiski] og [wagon]. Visstnok finnes det dessuten svært gamle mennesker på landsbygda her som ruller på r-ene. Wallonia er med andre ord et høyst interessant språkområde.

Men, uansett hvordan man vrir og vender på det, har w vært en veldig unorsk lyd i mer enn tusen år. Det samme gjelder stemt s. Derfor er det ikke annet enn snobberi når man erstatter den temmelig etablerte uttalen [kviss] med [kwiz]. Og bare så det er sagt: De fleste av oss snakker engelsk. Det er ikke så veldig imponerende at man kjenner til den engelske uttalen av et ord!



Kilder:

Arne Torp: Nordiske språk i nordisk og germansk perspektiv (Oslo, 1998)

Mysteriet om ordet "lepasit"

Min farmor hadde mange ord jeg aldri har hørt andre steder. Ett av dem er lepasit. Pussig nok dukket det samme opp i en episode av Sex & Singelliv i går kveld.

Det var ganske nådeløst. Et skjørt som hang lepasit måtte fikses. Da var det lagt opp feil slik at det hang lenger ned på den ene siden enn den andre. Som sagt har jeg ikke hørt ordet noe annet sted. Et Google-søk gir ingen resultater (unntatt fra ungarske nettsteder, men det tror jeg nok vi trygt kan se bort fra).

Frem til i går kveld hadde jeg altså ikke hørt ordet. Før jeg slumret til Sex & Singelliv, den episoden hvor Steve har fått fjernet den ene testikkelen på grunn av kreft. Han er frustrert over tapet av en "ball" og fastslår at når han ser seg selv i speilet, ser han en mann som er lopsided. Lopsided. Ballene hans henger rett og slett lepasit. Farmor hadde blitt dypt sjokkert.

Men kan det stemme? Kan det være det samme ordet? Og hvor kommer det fra?

Norsk illustrert ordbok omtaler ordet lepe: (på tekstil): tunge eller flik som oppstår når trådene har strukket seg ujevnt i veven. Det kan også være et verb, og da beskriver det å henge ned i lepe (gardinen, kjolen).

Hva da med ordet lopsided? Online Etymology Dictionary skriver at første belegg for ordet er fra 1711, og at det i begynnelsen ble brukt om skip som helte mot den ene kanten. Det høres definitivt ut som vi har med lepasit å gjøre. Men i engelsk mener man at lop- i lopsided er en variant av lap (fang). Det samme nettstedet oppgir at lap i gammelengelsk het læppa, og at det betydde et skjørt eller et tøystykke. Ordet skal gå tilbake til en fellesgermansk rot *lapp-, som igjen kommer fra det aller eldste indoeuropeiske språket, hvor stammen *leb- betydde å være løs, eller å henge ned. I norrønt het det lappr.

Fra lappr er veien kort til et langt mer vanlig ord: lapp. Falk og Torps etymologiske ordbok fra 1903-1906 viser hvordan lappr ikke bare er i slekt med lepasit og lopsided. Hvis man går tilbake til den indoeuropeiske roten *leb- (som altså betydde "å henge ned") , har den gitt opphav til det latinske limbus såvel som de mer hjemlige ordene løv (henger ned på treet), lubben (mage som henger ned) og kanskje til og med loft (som opprinnelig betegnet et rom dekket av bark eller løv).

Det synes i hvert fall hevet over enhver tvil: Steves baller henger lepasit. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle finne en link mellom Sex & Singelliv og min forlengst avdøde farmor. Når jeg tenker etter, er det like greit at hun ikke fikk oppleve akkurat det.

Bymarka, markgrever og Makrellbekken

Da jeg var liten, het det skogen. Alternativt skauen. Nå heter det marka. Det er visst mye finere.

Oslomarka er et begrep. Den ligger rundt hovedstaden og er et grønt belte som holder storbyen fangen der nede ved fjorden. I vest strømmer Makrellbekken uten en eneste makrell. Litt lenger nord ligger den store romerikssletta med jorder og skoger. Og ganske nylig også marker.

På gammalnorsk het det mǫrk og betydde grenseland. Grenselandet var naturlig nok preget av skog, så det er en forståelig overgang. Mǫrk er langt mer enn et norsk / norrønt ord, det har røtter langt tilbake i den germanske språkhistorien. Da frankerne på slutten av 400-tallet tok makten i Gallia (Clovis ble første frankerkonge i 507), tok de med seg en rekke militære uttrykk, blant annet mark. Fremdeles heter grenseland på fransk les marches. En adelsherre i et grenseområde er enten en marquis – eller på norsk en markgreve. 

Ordet mǫrk er dessuten nært beslektet med ordet merke, også i betydningen grensemerke. Familien Marstein har sitt navn fra mǫrk – Marstein betyr merkestein, eller grensestein.


Et annet navn som henger sammen med mǫrk, er Makrellbekken i Oslo. Denne har ingenting med makrell å gjøre, men med merke. Graver man i historien til navnet, dukker navnet "markskillebekken" opp. Bekken markerte grensen mellom flere gårder, nærmere bestemt Huseby, Voksen, Smedstad og Holmen.

På mine trakter – Romerike – snakker flere og flere om "marka". Romeriksåsen er ikke fint nok lenger, i stedet skal vi snakke om Jessheimmarka. Eller Hurdalsmarka. Eller Eidsvollsmarka. Vi som bor her, har aldri brukt disse begrepene. Vi er vokst opp med søndagsturer i skauen.

Eskimoenes ord for snø

En av vår tids mest seiglivede myter er at eskimoene har så uendelig mange ord for snø. Sannheten er at de bare har fire.

Hvor mange ord har inuittene – eskimoene, som de ble kalt før – for snø? Ti? Tjue? Femti? Hundre? Noen har hørt to hundre? Sannheten er at eskimoenes ord for snø er fjæren som ble til ti høns.

Utgangspunktet var en bok skrevet av Franz Boas fra 1911 hvor han skrev at akkurat som man på engelsk hadde en rekke ord som beskrev vann (liquid, lake, water, river, brook m.fl.), hadde de såkalte eskimoene forskjellige ord for snø, avhengig av hvordan den var. Han skilte mellom aput (snø på bakken), gana (snø som faller ned fra himmelen), piqsirpoq (snøføyke) og qimuqsuq (snøfonn, skavl). Så langt så vel. Men i 1940 skrev kjemikeren og hobbylingvisten Benjamin Lee Whorf en artikkel, hvor han hevdet at eksimoene hadde et uttall ord for snø. Han ramset opp minst sju ulike typer snø, som hver kvalifiserte til ett eget ord. Derfra har det ballet på seg, og i dag "vet alle" at inuittene har et uendelig antall ord for snø.

Antropologen Laura Martin brukte flere år på 80-tallet for å forsøke å avlive myten om alle ordene for snø. Hun fik til slutt publisert en artikkel om emnet, men den maktet ikke å avlive myten. Fremdeles tror de fleste at inuittene har et voldsomt rikt ordforråd for snø. Men de har altså omtrent like mange som oss, i hvert fall ikke vesentlig fler. På norsk kan vi fort (uten å tenke oss særlig om) ramse opp disse ordene, som betegner ulike former for snø: skavl, sludd, slaps, snø, sørpe, fonn, skare – og da har vi ikke begynt med alle begrepene hvor ordet snø inngår: puddersnø, kram snø, snødrev, løssnø og så videre.

La dette blogginnlegget bidra til å avlive myten: Inuittene har ikke enormt mange ord for snø. Les gjerne mer i Geoffrey Pullums artikkel fra 1991, The great Eskimo vocabulary hoax.

PS. For dem som skulle reagere: inuitter er den korrekte etniske betegnelsen i dag. Når jeg allikevel har brukt eskimo, er det fordi det er det kildene gjør.

November - den niende måneden

Vi er noen dager inn i november, årets niende måned. I hvert fall i henhold til den gamle kalenderen, som begynte med mars. Årets fire siste måneder har navn som egentlig bare angir hvilket nummer de er i rekken av måneder:

• september: fra septem, sju
  
• oktober: fra octo, åtte
  
• november: fra novem, ni
  
• desember: fra decem, ti
  

Tidligere hadde også juli og august "nummernavn". Juli het quintilis, som betyr den femte. August ble kalt sextilis, den sjette. Det var Julius Cæsar som bestemte at quintilis skulle kalles opp etter ham, og dermed fikk vi navnet juli. Da Augustus ble keiser, kunne ikke han være dårligere, og sextilis ble omdøpt til august.

De andre månedene har aldri hatt navn etter tall, men etter guder eller spesielle kjennetegn ved månedene. Den romerske kalenderen var i bruk fra ca 753 f.Kr til 46 f.Kr og hadde bare ti måneder. Cæsar erstattet kalenderen med den julianske kalenderen, som enda senere ble erstattet av den gregorianske. I Norge ble den gregorianke kalenderen innført i år 1700.

Helg og søkn

Min farmor brukte ofte uttrykket helg og søkn ("hælj å søkn"). Helg er naturligvis helgen – søkn hverdagene.

Ordet helg kommer fra det norrøne helgr og betyr helt enkelt helligdag eller høytid. Vi har julehelg og påskehelg, og da betegner -helg hele høytiden. Søndagen er naturligvis en helligdag, men helg har etterhvert begynt å bety både lørdag og søndag – ukas fridager.

Søkn betyr arbeidsdag. På norrønt het det sykn (søkn eller sygn finnes også). Heggstads gammelnorske ordbok (1930) oppgir at opprinnelsen til sykn var at det betegnet dager hvor man kunne gå til søksmål - altså gjøre noe. Norsk illustrert ordbok (1993) har en noe mer plausibel forklaring: de viser til at det gammelnorske sykn betyr uskyldig. Det er mao en dag hvor det ikke er forbudt å arbeide.

Uansett: God helg!

Kostas, Johannes, Jacques, Janis og Georges

Veldig mange menn har navn som slutter på -s. Denne endelsen er kanskje 10 000 år gammel.

Greske, latviske og franske menn har det til felles at navnene deres ofte slutter på -s. Selvføgelig ikke alle, men svært mange av dem. Noen av disse navnene har vi tatt inn i norsk, slik som Johannes. Derimot er det tydelig at Kostas er gresk, Jacques og Georges er fransk, mens Janis er latvisk.

De som har lært gresk eller latin vet at en stor gruppe hankjønnsord ender på -s: -us på latin, -os på gresk. Men man kan gå mye lenger tilbake enn det: Rekonstruksjoner av selve urspråket, såkalt proto-indo-europeisk, viser at -s var endelsen (en av to) i hankjønn nominativ entall. Vi vet ikke når mennesker snakket dette språket. De mest ambisiøse analysene antyder at det er 10 000 år siden det ble talt. -s-en har med andre ord holdt stand siden sist istid.

At et så gammelt språk som gresk har beholdt -s-en, er ikke overraskende. Også latvisk er, sammen med litauisk, et av de mest arkaiske indoeuropeiske språkene. Heller ikke her er s-en uventet. I fransk kunne vi derimot vente oss noe helt annet. Men helt frem til 1200-tallet hadde fransk kasusbøyning og -s i de fleste hankjønnsord i nominativ. Systemet forsvant og s-en med den, men i egennavn ble den beholdt.


PS. Nominativ er den formen et substantiv har når det kan brukes som subjekt i en setning: Per ser meg - Per er subjekt. I et skikkelig kasusspråk ville Per måtte ha stått i nominativ.

Jeg synger, men nå synger jeg

I norske helsetninger står verbet alltid på annenplass. Ofte er det subjektet som kommer først, men er det et annet ord (i blått), kommer subjektet etter verbet. Se på eksemplene nedenfor. Subjektet står i fete typer, mens verbalet står i kursiv.

1) Jeg sang solo.
2) I går sang jeg solo.

På engelsk er det slett ikke slik. Der må subjektet alltid komme foran verbet, uansett om det står noe først i setningen.

3) I sang solo.
4) Yesterday I sang solo.

Dette at verbet alltid må stå på annenplass i setningen er et særtrekk ved norsk, og det kalles på fagspråket V2. Det er ikke bare norsk som har V2, det gjelder også de andre skandinaviske språkene, inkludert islandsk og færøysk. I tillegg har tysk, nederlandsk og jiddisch V2. Generelt kan vi si at V2 er et typisk germansk fenomen. I verdenssammenheng er V2 uhyre sjelden, og det er en typisk feil folk gjør når de skal lære norsk. Man hører temmelig ofte ting som "i går jeg gikk en tur".

Overfor er det et eksempel på at engelsk ikke har V2, men at det er et såkalt strengt SV (subjekt-verb)-språk. Slik har det ikke alltid vært. Gammelengelsk hadde V2. Det samme hadde gammelfransk og gammelitaliensk - noen mener også at både gammelspansk og gammelportugisisk hadde V2. I disse språkene er V2 forsvunnet.



Les også mer i denne kronikken jeg var med på å skrive i 2008. Her er dessuten en oversiktsartikkel fra Wikipedia.

Ikke store jenta

Marit Julien er av Norges aller fremste lingvister. Hun er dosent ved Universitetet i Lund i Sverige, men forsker også på morsmålet. En av strukturene hun har sett mye på er konstruksjonen "hun var ikke store jenta" - som i eksemplene under.

1) Hun var ikke store jenta da krigen begynte.
2) Vi gikk ikke lange turen.
3) Det kom ikke mange menneskene.

Det som er spesielt med dette er at vi bruker "store jenta". I alle andre sammenhenger vil det enten hete "den store jenta" eller "ei stor jente". Julien mener det er den negative sammenhengen som gjør at vi kan ha denne litt underlige konstruksjonen. Det vil for eksempel ikke bli riktig om vi skulle si det som står i eksemplene 4–6 (* foran betyr at det ikke er riktig). Det eneste som er endret, er at ordet ikke er tatt ut av setningene i 1–3.

4) *Hun var store jenta da krigen begynte.
5) *Vi gikk lange turen.
6) *Det kom mange menneskene.

En annen morsom ting med store jenta-konstruksjonen er at den ikke finnes i svensk. Da Julien holdt foredrag i Forum for teoretisk lingvistikk ved Universitetet i Oslo sist uke, leste hun fort gjennom eksemplene, før hun lo:

- Da jeg holdt dette foredraget i Sverige, tok det et kvarter å gå gjennom eksemplene. Svenskene skjønte rett og slett ikke hva "store jenta" betyr. Det finnes ikke noe lignende i svensk.