Rockestjernen Chomsky

Språk er ikke lyd med mening, men mening med lyd, sa Chomsky. Det er en stor forskjell.

For en snau måned siden var Noam Chomsky (82) i Oslo. På to dager holdt han tre foredrag for fullsatte auditorier. Ett foredrag om politikk. Ett om filosofi. Og ett om lingvistikk.

Når jeg snakker om Chomsky er det mange som rynker på nesen. For dem er Chomsky en ultraradikal rebell, ekstremt kritisk til hjemlandet USA, og forfatteren av en lang rekke kritiske politiske essays. Chomsky er allikevel mye mer enn det. De lingvistiske (språkvitenskapelige) arbeidene hans har hatt mye å si for både psykologi, filosofi og lingvistikk. Det betyr allikevel ikke at han ikke er omstridt. Når jeg kjeder meg, legger jeg ut en statusoppdatering om Chomsky på Facebook. Og vips: heftig diskusjon resten av den dagen. Artig!

ROCKEKONSERT

Uansett hva man mener om Chomsky må man forholde seg til ham. Da han kom til Blindern, begynte folk å strømme til

auditoriet mer enn en time før foredraget skulle begynne. Selv kom jeg 40 minutter før start og fikk en av de aller siste sitteplassene. Da Chomsky omsider kom, var auditoriet smekkfullt. Folk satt tett i tett i trappene, sto presset sammen opp mot veggene, noen svaiet over oss som satt, som om de måtte strekke seg vekk fra mengden for å få seg luft. "Dette er jo som å være på rockekonsert," sa en professor ved siden

av meg. Det manglet bare Røde Kors-mannskaper ved scenen.

UNIVERSALGRAMMATIKK

Hva er det som gjør Chomsky så viktig at vi går mann av huse – også vi lingvister? Det hele kan kokes ned til ett stikkord: universalgrammatikk. I 1959 tok Chomsky et kraftig oppgjør med psykologen B. F. Skinner, som – i likhet med de fleste andre på den tiden – mente at språket læres på samme måte som man lærer alle andre ting. Nei, mente Chomsky. Man lærer språk på en helt annen måte enn man lærer å sykle eller å spille gitar. Språket krever helt egne læremekanismer. Chomsky gikk enda lenger enn det: Han postulerte at mennesket har en egen språkevne. Denne setter universale begrensninger på alle verdens språk.

STRUKTURER

Hva har så alle verdens språk felles? En ting er at ordene ikke er organisert i den rekkefølgen de kommer ut. Ut av munnen vår ramler ett og ett ord, men de er ikke likeverdige, og de er organisert i grupper. Tenk for eksempel på hvordan vi stiller spørsmål. Skal setningen "Per synger en sang" gjøres om til et spørsmål, kan man lage den regelen at ord nummer to flyttes foran ord nummer én: "Synger Per en sang?". I helt enkle setninger blir dette riktig. I mer komplekse setninger stemmer det ikke. "Mannen som går der, synger en sang" blir ikke "Som mannen går der, synger en sang?". Jeg tør vedde på at det ikke finnes det menneske som noen gang har sagt dette helt spontant. Det holder heller ikke å si at det er et verb som skal flytte først. Det kunne gi "Går mannen som der, synger en sang?", og det er også hakkendes gæli. Regelen er at det er det bøyde verbet i hovedsetningen som skal flyttes først. Først da får vi "Synger mannen som går der, en sang?". Komplisert grammatikk? Kanskje. Men hjernen din gjør dette helt automatisk. Faktisk har hjernen din analysert og spyttet ut så komplekse strukturer siden du var 2–3 år gammel. Det er ganske imponerende!

HELEN KELLER

Men om vi nå har en medfødt språkevne, så er ikke det nok. Barn trenger også å høre språk for å lære seg hva som er gjeldene regler for akkurat det språket det skal lære. For selv om vi har en universalgrammatikk, er det også mye som varierer mellom de mange språkene i verden. I norsk, for eksempel, har vi alltid subjekt i setningen ("jeg snakker norsk"). I italiensk utelates dette ("parlo italiano"). Dette er systematiske forskjeller som barna må lære.

Et eksempel på hvor viktig denne impulsen er, er Helen Keller (1880–1968). 19 måneder gammel, før hun hadde lært å snakke, ble hun døvblind. Flere år senere fikk hun læreren Anne Sullivan, som lærte henne å snakke. Hun fikk et godt språk og forfattet 12 bøker. Et barn som er født døvblindt vil ikke kunne klare det samme fordi det ikke får nok impulser. Men Helen Keller hadde alle strukturene på plass før hun mistet syn og hørsel. Derfor fikk hun til slutt et rikt språk. Med andre ord er barnets språklige strukturer på plass før det fyller to år. Om barna ikke snakker riktig, sier "gådde" og "gidde" og sånne ting, er mindre viktig. Hovedstrukturene er der, og de er bygd riktig. Neste fase er å lære å uttale ord, og å bøye dem riktig.

OVERVELDENDE

Chomskys lingvistikk er mye mer enn dette. I sin reneste form er den avansert teori i grensesnittet mellom biologi, psykologi og lingvistikk. Alt sammen bygger allikevel på én grunnleggende tanke: Språkegenskapen er medfødt, og språket er bare en blek refleks av komplekse prosesser i hjernen vår. Dermed er det ikke rett å si at språket bare er lyd med mening – det er mening med lyd. Og meningene – tankene våre – er langt mer kompliserte enn hva vi klare å uttrykke gjennom språket.

Akkurat det kom kanskje ikke som noen overraskelse.

Publisert i spalten "Invitert" i Eidsvoll Ullensaker Blad lørdag 1. oktober 2011.

Jeg lover å ikke skjefte

De fleste språkinteresserte er opptatt av forskjellen på lydene kj og skj. Men det er bare én av mange endringer norsk står midt oppe i.

Jeg skal innrømme det: Jeg liker ikke å høre ungene snakke om å skjøpe lørdagsgodt. Jeg hveser kjøpe helt til de gjentar det. Det er naturligvis ganske fåfengt. Som språkforsker burde jeg fryde meg over dette, at jeg, en ganske vanlig borger, kan få observere en språkendring fra første rad. Men nei. Jeg sier som den kristne avholdsmannen som ble konfrontert med at Jesus gjorde vann til vin: ”Me veit det, men me lika det ikkje!”

Nå er det naturligvis ikke sikkert at det kommer til å hete skjøpe om noen år. Og kanskje er det ikke den verste endringen. Vi ville ha reagert mye mer hvis s plutselig ble uttalt som r. ”Jeg lærer å lere” og ikke lese. En så grunnleggende endring er allikevel ikke utenkelig. Faktisk skjedde det i tidlig latin. Der gikk alle s-er mellom to vokaler over til å bli r. Det er derfor grunnformen av florem (blomst) er flos. Men r-en vant, og dag heter etterkommerne av flos fleur på fransk og flower på engelsk – med r, altså. Blomst er forresten akkurat det samme ordet som flos. Det er nemlig ofte sammenheng mellom b på germansk og f på latin, tenk bare på latinske frater (bror) og germanske brothar – som har gitt brother, Bruder – og bror.

Poenget mitt er allikevel at det skjer mer i norsk enn bare endringer av kj-lyden. L-lyden er forresten også i endring, kan det virke som. Hør på hvordan barn uttaler bolle – det er med en l som tidligere er blitt assosiert med østfolddialekten. Men mer strukturelle ting er også i endring.

Alle norsklærere vil vite at elever mer enn gjerne skriver ”det gjelder å ikke si noe”. Da er det naturligvis frem med rødpennen og skrive en kommentar i margen. For det heter da vitterlig ”ikke å si noe”. Men her kjemper trolig rødpennene en tapt kamp. Jan Terje Faarlund (professor i norsk og eidsvollruss anno 1962) har undersøkt denne konstruksjonen. Han forteller at i Westerns norske grammatikk fra 1921 ble fenomenet ikke nevnt, sannsynligvis fordi ingen ville finne på å sette et ikke mellom å og si. Ti år senere dukker de første formaningene opp i grammatikkbøkene. Noe skjedde altså i løpet av 20-åra. Nå, 90 år senere, må man ha lært at det er feil for å reagere på det. I det intuitive språket til de fleste født de siste 40–50 årene er det ingenting som skurrer i setningen over. Kanskje kan det også være at språket blir klarere med denne endringen? En setning som ”Hun lovte ikke å si noe” er tvetydig. Var det det at hun ikke lovte noe, eller skulle hun ikke si noe? Sier man derimot ”Hun lovte å ikke si noe”, kan det ikke misforstås.

En endring som også er på vei frem, er ordstillingen i det vi kaller indirekte spørsmål. Jeg hører stadig vekk ting som ”vi må finne ut hvorfor vil de ikke komme”. Spør jeg folk hva de synes om dette, rister de bestyrtet på hodet og sier at de selv aldri ville si noe sånt. Og så, ti minutter senere, gjør de det, uten å ofre det en tanke. Danske Lars Heltoft (professor, men ikke eidsvollruss) forteller at det samme skjer i dansk. Kan hende vil det være rett ordstilling om hundre år – hva vet jeg?

Alle disse endringene er naturlige. Språk som ikke endrer seg, er døde. Hver generasjon bringer med seg nye ting. Nye uttaler, nye ord, og – i sjeldnere tilfeller – nye ordstillinger. Dersom vikingen var like språkbevisst som dagens nordmann, klaget han også garantert over at språket forfalt. Det som er viktig å huske, er at språket er som en hanske: Det passer oss og hverdagen vår perfekt. Forfallet er egentlig bare våre egne forventninger som ikke møtes.

Så når vi står foran språkendringene gjelder det kanskje å ikke skjefte for mye!

Innlegg publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker blad lørdag 7. mai 2011.

Kilder|:

• Jan Terje Faarlund: Reanalyse og grammatikalisering i norske infinitivskonstruksjoner i Språk i Endring, Jan Terje Faarlund (red), Novus forlag, Oslo 2003.
• Lars Heltoft og Erik Hansen: Grammatik over det Danske Sprog, Munksgaard, København 2007.

Vi tenker ulikt!

Ikke bare er tysk og engelsk ganske forskjellige – tyskere og engelskemenn tenker ulikt også.

Nylig var jeg på en konferanse (rettere sagt en work shop) med en gjeng nederlandske forskere fra Radboud-universitetet i Nijmegen. De har en rekke forskjellige prosjekter på gang hvor de kartlegger ulikheter mellom språk og språkbrukere.  Språkene i fokus er nederlandsk, tysk, engelsk og gammelengelsk.

En av forskergruppene tok for seg nederlendere og engelskmenn og ba dem rett og slett beskrive et bilde. Gea Dreschler og Rosanne Hebing oppdaget da en systematisk forskjell: Nederlenderne begynte så å si enhver setning med å si ting som "Nederst til høyre er det en ball." Eller "Aller bakerst kan jeg se et hus." Engelskmennene hadde en helt annen strategi: "There's a ball in the right corner." "I can see a house in the back." Mens nederlendernes setninger altså helst begynte med et ledd som fortalte hvor de så noe (og da som oftest innledet med en preposisjon eller et adverb), begynte engelskmennene enten med subjektet (I i den andre setningen) eller med there is/are eller it is.

Dreschler fortalte at nederlendere som lærer engelsk blir opplært til at de skal begynne setningene med et subjekt, fordi de har en tendens til å si ting som "In the right corner there's a ball". Jeg har aldri hørt lignende regler i norsk skole - men det er helt sikkert et poeng. Jeg vil tro også vi nordmenn har en tendens til å si at "Bak huset står det en sykkel" heller enn "Det står en sykkel bak huset". Antageligvis kan vi velge, basert på hva vi vil fremheve (huset i den første setningen, sykkelen i den andre.)

Lederen for den nederlandske forskningsprosjektet, Bettelou Los, fortalte etter middagen om et annet forsøk, hvor de hadde brukt eye-tracking, altså et apparat som observerer selv bittesmå øyebevegelser. De hadde bedt noen tyskere og noen engelskmenn beskrive et bilde. På bildet var det et tog i bevegelse og noen som gikk på en vei. Man kunne ikke se noen hus, eller noen naturlige endepunkter for hverken veien eller jernbanen.

1. Engelskmennene begynte å beskrive bildet med én gang, tyskerne brukte mye lenger tid før de begynte å snakke. Eye-trackeren viste at tyskerne lette lenge etter detaljer i bildet, mens engelskmennene så rett på toget og menneskene.
2. Tyskerne hadde store problemer med å beskrive en vei eller en jernbane uten noe endepunkt. Flere fant på scenarioer for hvor menneskene og toget skulle. Engelskmennene nøyde seg med å beskrive at toget passerte i bakgrunnen og at menneskene gikk på veien.

Kanskje kan dette ganske enkelt settes i sammenheng med engelskmennenes geniale -ing-form. "Three persons are walking along a road". Da er det ikke så viktig hvor de skal. Tysk mangler denne uttrykksformen, og det er vanskeligere å beskrive det som skjer på en presis måte. Og norsk? Aner virkelig ikke.

Det hadde vært spennende å finne ut.