1066 - et merkeår for språkhistorien

17. oktober 1066 kom Wilhelm Erobreren til England. Det var begynnelsen på en parentes i engelsk historie, men en merkedag i språkhistorien.

For med den godeste Wilhelm kom det franske språket til England. Frem til da var språket på øyriket rent germansk. Rett nok hadde anglere og saksere vært i krig i flere hundre år, men begge folkestammene var germanske. Da normannerne kom til makten i England, tok de med seg det franske språket, som tilhører en helt annen gren av språkfamilien. I flere århundrer var fransk adelens språk i England. For oss som arbeider med gammelfransk, er mange av tekstene skrevet i England. Ironisk nok er det første verket om Englands historie som ikke er på latin, skrevet på fransk. På 1100-tallet skrev kannik Wace ned alt som skulle ha hendt på øyene i Le roman de Brut. Fremdeles har en stor andel av ordforrådet i engelsk fransk opprinnelse. Tenk bare på ord for mat. Så lenge kalven lever, er den en calf (germansk). I det den er død og lagt på et fat, er den veal. På fransk heter det samme dyret veau. Sauen heter sheep, sauekjøttet mutton. På fransk heter sau mouton. Og sånn kunne vi ha fortsatt.

Minst like interessant er at de franske låneordene i engelsk kan hjelpe oss til å tidfeste endringer i fransk. Vi snakker om s-ene som har forsvunnet i fransk.

For eksempel er latinske feste blitt til fête i fransk. På norsk heter det fest, og ordet er det samme. Et annet eksempel er insula(m) (øy) som er blitt til île i fransk. Når skjedde dette? Det vet vi, mye takket være krigerske Wilhelm.

Det er nemlig slik at ordet festa også er kommet inn i engelsk via fransk. Der heter det fiest. Med en klar og tydelig s foran t-en. Også insula(m) er kommet inn i engelsk. Der er det blitt til isle, hvor s-en er stum (tenk på Isle of Man). Ut fra dette kan vi konkludere med følgende: I fransk talt i Normandie på 1000-tallet uttalte man s foran t. Man sa altså feste og ikke fête, som i dag. S foran t er med andre ord blitt stum etter at Wilhelm erobret England. Derimot må s ha blitt stum foran l allerede før 1066. Franskmennene sa helt sikkert ile og ikke isle. 

Disse endringene er systematiske. I dag er forskerne enige om at i fransk ble s foran stemte konsonanter stum før 1066. S foran ustemte konsonanter ble stum etter 1066.

Det aller viktigste Wilhelm brakte med seg over kanalen, var med andre ord språket. Det ofret han neppe en tanke.