God jul!

Ingen vet hvorfor det heter jul. 

Ordet jul er mye, mye eldre enn kristendommen. Da Norge ble kristnet, passet det seg slik at Jesu fødsel samfalt med juleblotet, og man slapp å skifte navn. Jul ble feiringen av Kristus, men med det hedenske navnet intakt. Selve ordet jul er egentlig dansk; den norske formen er jol. På norrønt het det jól, slik det fremdeles heter på islandsk og færøysk. Faktisk er ordet gått inn i finsk-ugriske språk, slik at jul på finsk heter juhla. Et kuriosum er at når Harry Potter og de andre studentene på Hogwarts møtes til juleball, heter det rett og slett yule ball i Rowlings tekst.

På engelsk heter jul Christmas, og det er helt enkelt Kristusmesse som ligger til grunn. Fransk, italiensk og spansk er mest opptatt av fødselen, og både Noël (fransk), Natale (italiensk) og Navidad (spansk) kommer fra det latinske natalis, fødsel.

Det tyske ordet er slik sett mye mer spennende. Weihnachten har det hett så langt tilbake som vi kommer. På 1100-tallet het det wīhenahten, noe som kommer fra sammensetningen ze wīhen nahten (dativ flertall), som betyr i de hellige netter. Senere har man oppfattet dette som ett ord, og man har fått Weihnachten. Det første leddet, wīhen, er forresten beslektet med den norske verbet å vie, og det latinske (og engelske / franske) victima / victime.



God jul – Frohe Weihnachten – Merry Christmas – Joyeux Noël – Buon Natale –  Feliz Navidad!


PS. Det heter Jesu fødsel eller Kristi fødsel. Årsaken til at vi har disse litt underlige formene (Jesu / Kristi) er at de er latinske genitivsformer. 

1066 - et merkeår for språkhistorien

17. oktober 1066 kom Wilhelm Erobreren til England. Det var begynnelsen på en parentes i engelsk historie, men en merkedag i språkhistorien.

For med den godeste Wilhelm kom det franske språket til England. Frem til da var språket på øyriket rent germansk. Rett nok hadde anglere og saksere vært i krig i flere hundre år, men begge folkestammene var germanske. Da normannerne kom til makten i England, tok de med seg det franske språket, som tilhører en helt annen gren av språkfamilien. I flere århundrer var fransk adelens språk i England. For oss som arbeider med gammelfransk, er mange av tekstene skrevet i England. Ironisk nok er det første verket om Englands historie som ikke er på latin, skrevet på fransk. På 1100-tallet skrev kannik Wace ned alt som skulle ha hendt på øyene i Le roman de Brut. Fremdeles har en stor andel av ordforrådet i engelsk fransk opprinnelse. Tenk bare på ord for mat. Så lenge kalven lever, er den en calf (germansk). I det den er død og lagt på et fat, er den veal. På fransk heter det samme dyret veau. Sauen heter sheep, sauekjøttet mutton. På fransk heter sau mouton. Og sånn kunne vi ha fortsatt.

Minst like interessant er at de franske låneordene i engelsk kan hjelpe oss til å tidfeste endringer i fransk. Vi snakker om s-ene som har forsvunnet i fransk.

For eksempel er latinske feste blitt til fête i fransk. På norsk heter det fest, og ordet er det samme. Et annet eksempel er insula(m) (øy) som er blitt til île i fransk. Når skjedde dette? Det vet vi, mye takket være krigerske Wilhelm.

Det er nemlig slik at ordet festa også er kommet inn i engelsk via fransk. Der heter det fiest. Med en klar og tydelig s foran t-en. Også insula(m) er kommet inn i engelsk. Der er det blitt til isle, hvor s-en er stum (tenk på Isle of Man). Ut fra dette kan vi konkludere med følgende: I fransk talt i Normandie på 1000-tallet uttalte man s foran t. Man sa altså feste og ikke fête, som i dag. S foran t er med andre ord blitt stum etter at Wilhelm erobret England. Derimot må s ha blitt stum foran l allerede før 1066. Franskmennene sa helt sikkert ile og ikke isle. 

Disse endringene er systematiske. I dag er forskerne enige om at i fransk ble s foran stemte konsonanter stum før 1066. S foran ustemte konsonanter ble stum etter 1066.

Det aller viktigste Wilhelm brakte med seg over kanalen, var med andre ord språket. Det ofret han neppe en tanke.

Det heter [kviss], ikke [kwiz]

Den siste tiden har det dukket opp en ny uttale av ordet quiz. Mens vi som har "kvisset" en stund uttaler det med vanlig v-lyd, bruker nå både P4 og NRK tilsynelatende den engelske uttalen.

Det er i øyeblikket en stor kilde til irritasjon å høre at man på radioen snakker om [kwiz] i stedet for [kviss]. Litt fordi jeg føler et eiendomsforhold til ordet (jeg har quizzet i flere år, temmelig aktivt), dels fordi hverken [w] eller [z] tilhører lydinventaret i norsk.

Nå er det ikke noe nytt at vi får nye lyder under påvirkning av engelsk. Helene Uri har påpekt at [ej]-lyden i mail er helt ny. Den kommer fra engelsk. Det samme gjør [w] og [z] i quiz.

Når det er sagt, har w-lyden en interessant historie. Den var blant lydene i det gamle germanske språket. Allerede i urnordisk (altså før norrønt), forsvant w foran runde vokaler i det som skulle bli de nordiske språkene. Ordet *wullo ble til ull (jf wool på engelsk, hvor endringen ikke fant sted); *wulfaR > ulfr (jf wolf); *wurða > orð (jf word). (Asterisk (*) betyr at vi det er rekonstruerte former; vi har altså ingen direkte kilder.) I de tilfellene hvor w ble beholdt, ble den etterhvert redusert fra [w] til [v]. Vi sier i dag varde og vekt, mens det på engelsk heter ward og weight. Denne forskjellen er systematisk.

Vi kan altså fastslå at til tross for min motstand mot [kwiz], så er [w] en erkegermansk lyd. I hvert fall dersom vi nøyer oss med å betrakte germansk slik det ble snakket for et par tusen år siden. Siden den gang er det gått nedoverbakke med [w], og det er første og fremst engelsk som har beholdt lyden. Men ikke bare: På Nordjylland i Danmark har man beholdt denne pussige lyden. Det er en liten språkhistorisk bragd!

Germanerne hadde helt klart [w] i folkevandringstiden. Det var slik lyden kom til England, men den spilte også de romanske språkene et lite puss. Da frankerne tok makten i Gallia mot slutten av 400-tallet, hadde de med seg en rekke ord og lyder som ble tatt opp i den lokale varianten av latin. En del av disse begynte på [w]. Det maktet ikke gallerne (snart kjent som franskmennene) å uttale. Derfor satte de en g foran og sa [gw]. Etterhvert forsvant [w], men g-en ble beholdt. Slik fikk franskmenn ord som guerre (fra werra; engelsk war), Guillaume (Wilhelm) og gaufre (vaffel). Ordet som har gitt oss ordet varde, ble til re(garder) i fransk, guardare i italiensk.

Det finnes en liten fotnote til denne historien: I grenseområdene mellom det germanske og romanske språket, klarte gallerne å si w. Noen av dem gjør det fremdeles: I Wallonia i Belgia uttaler man w som [w]. Derfor sier de [walloni] der hvor franskmenne sier [valloni]. Og de har ord som [wiski] og [wagon]. Visstnok finnes det dessuten svært gamle mennesker på landsbygda her som ruller på r-ene. Wallonia er med andre ord et høyst interessant språkområde.

Men, uansett hvordan man vrir og vender på det, har w vært en veldig unorsk lyd i mer enn tusen år. Det samme gjelder stemt s. Derfor er det ikke annet enn snobberi når man erstatter den temmelig etablerte uttalen [kviss] med [kwiz]. Og bare så det er sagt: De fleste av oss snakker engelsk. Det er ikke så veldig imponerende at man kjenner til den engelske uttalen av et ord!



Kilder:

Arne Torp: Nordiske språk i nordisk og germansk perspektiv (Oslo, 1998)

Mysteriet om ordet "lepasit"

Min farmor hadde mange ord jeg aldri har hørt andre steder. Ett av dem er lepasit. Pussig nok dukket det samme opp i en episode av Sex & Singelliv i går kveld.

Det var ganske nådeløst. Et skjørt som hang lepasit måtte fikses. Da var det lagt opp feil slik at det hang lenger ned på den ene siden enn den andre. Som sagt har jeg ikke hørt ordet noe annet sted. Et Google-søk gir ingen resultater (unntatt fra ungarske nettsteder, men det tror jeg nok vi trygt kan se bort fra).

Frem til i går kveld hadde jeg altså ikke hørt ordet. Før jeg slumret til Sex & Singelliv, den episoden hvor Steve har fått fjernet den ene testikkelen på grunn av kreft. Han er frustrert over tapet av en "ball" og fastslår at når han ser seg selv i speilet, ser han en mann som er lopsided. Lopsided. Ballene hans henger rett og slett lepasit. Farmor hadde blitt dypt sjokkert.

Men kan det stemme? Kan det være det samme ordet? Og hvor kommer det fra?

Norsk illustrert ordbok omtaler ordet lepe: (på tekstil): tunge eller flik som oppstår når trådene har strukket seg ujevnt i veven. Det kan også være et verb, og da beskriver det å henge ned i lepe (gardinen, kjolen).

Hva da med ordet lopsided? Online Etymology Dictionary skriver at første belegg for ordet er fra 1711, og at det i begynnelsen ble brukt om skip som helte mot den ene kanten. Det høres definitivt ut som vi har med lepasit å gjøre. Men i engelsk mener man at lop- i lopsided er en variant av lap (fang). Det samme nettstedet oppgir at lap i gammelengelsk het læppa, og at det betydde et skjørt eller et tøystykke. Ordet skal gå tilbake til en fellesgermansk rot *lapp-, som igjen kommer fra det aller eldste indoeuropeiske språket, hvor stammen *leb- betydde å være løs, eller å henge ned. I norrønt het det lappr.

Fra lappr er veien kort til et langt mer vanlig ord: lapp. Falk og Torps etymologiske ordbok fra 1903-1906 viser hvordan lappr ikke bare er i slekt med lepasit og lopsided. Hvis man går tilbake til den indoeuropeiske roten *leb- (som altså betydde "å henge ned") , har den gitt opphav til det latinske limbus såvel som de mer hjemlige ordene løv (henger ned på treet), lubben (mage som henger ned) og kanskje til og med loft (som opprinnelig betegnet et rom dekket av bark eller løv).

Det synes i hvert fall hevet over enhver tvil: Steves baller henger lepasit. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle finne en link mellom Sex & Singelliv og min forlengst avdøde farmor. Når jeg tenker etter, er det like greit at hun ikke fikk oppleve akkurat det.

Bymarka, markgrever og Makrellbekken

Da jeg var liten, het det skogen. Alternativt skauen. Nå heter det marka. Det er visst mye finere.

Oslomarka er et begrep. Den ligger rundt hovedstaden og er et grønt belte som holder storbyen fangen der nede ved fjorden. I vest strømmer Makrellbekken uten en eneste makrell. Litt lenger nord ligger den store romerikssletta med jorder og skoger. Og ganske nylig også marker.

På gammalnorsk het det mǫrk og betydde grenseland. Grenselandet var naturlig nok preget av skog, så det er en forståelig overgang. Mǫrk er langt mer enn et norsk / norrønt ord, det har røtter langt tilbake i den germanske språkhistorien. Da frankerne på slutten av 400-tallet tok makten i Gallia (Clovis ble første frankerkonge i 507), tok de med seg en rekke militære uttrykk, blant annet mark. Fremdeles heter grenseland på fransk les marches. En adelsherre i et grenseområde er enten en marquis – eller på norsk en markgreve. 

Ordet mǫrk er dessuten nært beslektet med ordet merke, også i betydningen grensemerke. Familien Marstein har sitt navn fra mǫrk – Marstein betyr merkestein, eller grensestein.


Et annet navn som henger sammen med mǫrk, er Makrellbekken i Oslo. Denne har ingenting med makrell å gjøre, men med merke. Graver man i historien til navnet, dukker navnet "markskillebekken" opp. Bekken markerte grensen mellom flere gårder, nærmere bestemt Huseby, Voksen, Smedstad og Holmen.

På mine trakter – Romerike – snakker flere og flere om "marka". Romeriksåsen er ikke fint nok lenger, i stedet skal vi snakke om Jessheimmarka. Eller Hurdalsmarka. Eller Eidsvollsmarka. Vi som bor her, har aldri brukt disse begrepene. Vi er vokst opp med søndagsturer i skauen.

Eskimoenes ord for snø

En av vår tids mest seiglivede myter er at eskimoene har så uendelig mange ord for snø. Sannheten er at de bare har fire.

Hvor mange ord har inuittene – eskimoene, som de ble kalt før – for snø? Ti? Tjue? Femti? Hundre? Noen har hørt to hundre? Sannheten er at eskimoenes ord for snø er fjæren som ble til ti høns.

Utgangspunktet var en bok skrevet av Franz Boas fra 1911 hvor han skrev at akkurat som man på engelsk hadde en rekke ord som beskrev vann (liquid, lake, water, river, brook m.fl.), hadde de såkalte eskimoene forskjellige ord for snø, avhengig av hvordan den var. Han skilte mellom aput (snø på bakken), gana (snø som faller ned fra himmelen), piqsirpoq (snøføyke) og qimuqsuq (snøfonn, skavl). Så langt så vel. Men i 1940 skrev kjemikeren og hobbylingvisten Benjamin Lee Whorf en artikkel, hvor han hevdet at eksimoene hadde et uttall ord for snø. Han ramset opp minst sju ulike typer snø, som hver kvalifiserte til ett eget ord. Derfra har det ballet på seg, og i dag "vet alle" at inuittene har et uendelig antall ord for snø.

Antropologen Laura Martin brukte flere år på 80-tallet for å forsøke å avlive myten om alle ordene for snø. Hun fik til slutt publisert en artikkel om emnet, men den maktet ikke å avlive myten. Fremdeles tror de fleste at inuittene har et voldsomt rikt ordforråd for snø. Men de har altså omtrent like mange som oss, i hvert fall ikke vesentlig fler. På norsk kan vi fort (uten å tenke oss særlig om) ramse opp disse ordene, som betegner ulike former for snø: skavl, sludd, slaps, snø, sørpe, fonn, skare – og da har vi ikke begynt med alle begrepene hvor ordet snø inngår: puddersnø, kram snø, snødrev, løssnø og så videre.

La dette blogginnlegget bidra til å avlive myten: Inuittene har ikke enormt mange ord for snø. Les gjerne mer i Geoffrey Pullums artikkel fra 1991, The great Eskimo vocabulary hoax.

PS. For dem som skulle reagere: inuitter er den korrekte etniske betegnelsen i dag. Når jeg allikevel har brukt eskimo, er det fordi det er det kildene gjør.

November - den niende måneden

Vi er noen dager inn i november, årets niende måned. I hvert fall i henhold til den gamle kalenderen, som begynte med mars. Årets fire siste måneder har navn som egentlig bare angir hvilket nummer de er i rekken av måneder:

• september: fra septem, sju
  
• oktober: fra octo, åtte
  
• november: fra novem, ni
  
• desember: fra decem, ti
  

Tidligere hadde også juli og august "nummernavn". Juli het quintilis, som betyr den femte. August ble kalt sextilis, den sjette. Det var Julius Cæsar som bestemte at quintilis skulle kalles opp etter ham, og dermed fikk vi navnet juli. Da Augustus ble keiser, kunne ikke han være dårligere, og sextilis ble omdøpt til august.

De andre månedene har aldri hatt navn etter tall, men etter guder eller spesielle kjennetegn ved månedene. Den romerske kalenderen var i bruk fra ca 753 f.Kr til 46 f.Kr og hadde bare ti måneder. Cæsar erstattet kalenderen med den julianske kalenderen, som enda senere ble erstattet av den gregorianske. I Norge ble den gregorianke kalenderen innført i år 1700.

Helg og søkn

Min farmor brukte ofte uttrykket helg og søkn ("hælj å søkn"). Helg er naturligvis helgen – søkn hverdagene.

Ordet helg kommer fra det norrøne helgr og betyr helt enkelt helligdag eller høytid. Vi har julehelg og påskehelg, og da betegner -helg hele høytiden. Søndagen er naturligvis en helligdag, men helg har etterhvert begynt å bety både lørdag og søndag – ukas fridager.

Søkn betyr arbeidsdag. På norrønt het det sykn (søkn eller sygn finnes også). Heggstads gammelnorske ordbok (1930) oppgir at opprinnelsen til sykn var at det betegnet dager hvor man kunne gå til søksmål - altså gjøre noe. Norsk illustrert ordbok (1993) har en noe mer plausibel forklaring: de viser til at det gammelnorske sykn betyr uskyldig. Det er mao en dag hvor det ikke er forbudt å arbeide.

Uansett: God helg!

Kostas, Johannes, Jacques, Janis og Georges

Veldig mange menn har navn som slutter på -s. Denne endelsen er kanskje 10 000 år gammel.

Greske, latviske og franske menn har det til felles at navnene deres ofte slutter på -s. Selvføgelig ikke alle, men svært mange av dem. Noen av disse navnene har vi tatt inn i norsk, slik som Johannes. Derimot er det tydelig at Kostas er gresk, Jacques og Georges er fransk, mens Janis er latvisk.

De som har lært gresk eller latin vet at en stor gruppe hankjønnsord ender på -s: -us på latin, -os på gresk. Men man kan gå mye lenger tilbake enn det: Rekonstruksjoner av selve urspråket, såkalt proto-indo-europeisk, viser at -s var endelsen (en av to) i hankjønn nominativ entall. Vi vet ikke når mennesker snakket dette språket. De mest ambisiøse analysene antyder at det er 10 000 år siden det ble talt. -s-en har med andre ord holdt stand siden sist istid.

At et så gammelt språk som gresk har beholdt -s-en, er ikke overraskende. Også latvisk er, sammen med litauisk, et av de mest arkaiske indoeuropeiske språkene. Heller ikke her er s-en uventet. I fransk kunne vi derimot vente oss noe helt annet. Men helt frem til 1200-tallet hadde fransk kasusbøyning og -s i de fleste hankjønnsord i nominativ. Systemet forsvant og s-en med den, men i egennavn ble den beholdt.


PS. Nominativ er den formen et substantiv har når det kan brukes som subjekt i en setning: Per ser meg - Per er subjekt. I et skikkelig kasusspråk ville Per måtte ha stått i nominativ.

Jeg synger, men nå synger jeg

I norske helsetninger står verbet alltid på annenplass. Ofte er det subjektet som kommer først, men er det et annet ord (i blått), kommer subjektet etter verbet. Se på eksemplene nedenfor. Subjektet står i fete typer, mens verbalet står i kursiv.

1) Jeg sang solo.
2) I går sang jeg solo.

På engelsk er det slett ikke slik. Der må subjektet alltid komme foran verbet, uansett om det står noe først i setningen.

3) I sang solo.
4) Yesterday I sang solo.

Dette at verbet alltid må stå på annenplass i setningen er et særtrekk ved norsk, og det kalles på fagspråket V2. Det er ikke bare norsk som har V2, det gjelder også de andre skandinaviske språkene, inkludert islandsk og færøysk. I tillegg har tysk, nederlandsk og jiddisch V2. Generelt kan vi si at V2 er et typisk germansk fenomen. I verdenssammenheng er V2 uhyre sjelden, og det er en typisk feil folk gjør når de skal lære norsk. Man hører temmelig ofte ting som "i går jeg gikk en tur".

Overfor er det et eksempel på at engelsk ikke har V2, men at det er et såkalt strengt SV (subjekt-verb)-språk. Slik har det ikke alltid vært. Gammelengelsk hadde V2. Det samme hadde gammelfransk og gammelitaliensk - noen mener også at både gammelspansk og gammelportugisisk hadde V2. I disse språkene er V2 forsvunnet.



Les også mer i denne kronikken jeg var med på å skrive i 2008. Her er dessuten en oversiktsartikkel fra Wikipedia.

Ikke store jenta

Marit Julien er av Norges aller fremste lingvister. Hun er dosent ved Universitetet i Lund i Sverige, men forsker også på morsmålet. En av strukturene hun har sett mye på er konstruksjonen "hun var ikke store jenta" - som i eksemplene under.

1) Hun var ikke store jenta da krigen begynte.
2) Vi gikk ikke lange turen.
3) Det kom ikke mange menneskene.

Det som er spesielt med dette er at vi bruker "store jenta". I alle andre sammenhenger vil det enten hete "den store jenta" eller "ei stor jente". Julien mener det er den negative sammenhengen som gjør at vi kan ha denne litt underlige konstruksjonen. Det vil for eksempel ikke bli riktig om vi skulle si det som står i eksemplene 4–6 (* foran betyr at det ikke er riktig). Det eneste som er endret, er at ordet ikke er tatt ut av setningene i 1–3.

4) *Hun var store jenta da krigen begynte.
5) *Vi gikk lange turen.
6) *Det kom mange menneskene.

En annen morsom ting med store jenta-konstruksjonen er at den ikke finnes i svensk. Da Julien holdt foredrag i Forum for teoretisk lingvistikk ved Universitetet i Oslo sist uke, leste hun fort gjennom eksemplene, før hun lo:

- Da jeg holdt dette foredraget i Sverige, tok det et kvarter å gå gjennom eksemplene. Svenskene skjønte rett og slett ikke hva "store jenta" betyr. Det finnes ikke noe lignende i svensk.