Min farmor brukte ofte uttrykket helg og søkn ("hælj å søkn"). Helg er naturligvis helgen – søkn hverdagene.
Ordet helg kommer fra det norrøne helgr og betyr helt enkelt helligdag eller høytid. Vi har julehelg og påskehelg, og da betegner -helg hele høytiden. Søndagen er naturligvis en helligdag, men helg har etterhvert begynt å bety både lørdag og søndag – ukas fridager.
Søkn betyr arbeidsdag. På norrønt het det sykn (søkn eller sygn finnes også). Heggstads gammelnorske ordbok (1930) oppgir at opprinnelsen til sykn var at det betegnet dager hvor man kunne gå til søksmål - altså gjøre noe. Norsk illustrert ordbok (1993) har en noe mer plausibel forklaring: de viser til at det gammelnorske sykn betyr uskyldig. Det er mao en dag hvor det ikke er forbudt å arbeide.
Uansett: God helg!
fredag 30. oktober 2009
torsdag 29. oktober 2009
Kostas, Johannes, Jacques, Janis og Georges
Veldig mange menn har navn som slutter på -s. Denne endelsen er kanskje 10 000 år gammel.
Greske, latviske og franske menn har det til felles at navnene deres ofte slutter på -s. Selvføgelig ikke alle, men svært mange av dem. Noen av disse navnene har vi tatt inn i norsk, slik som Johannes. Derimot er det tydelig at Kostas er gresk, Jacques og Georges er fransk, mens Janis er latvisk.
De som har lært gresk eller latin vet at en stor gruppe hankjønnsord ender på -s: -us på latin, -os på gresk. Men man kan gå mye lenger tilbake enn det: Rekonstruksjoner av selve urspråket, såkalt proto-indo-europeisk, viser at -s var endelsen (en av to) i hankjønn nominativ entall. Vi vet ikke når mennesker snakket dette språket. De mest ambisiøse analysene antyder at det er 10 000 år siden det ble talt. -s-en har med andre ord holdt stand siden sist istid.
At et så gammelt språk som gresk har beholdt -s-en, er ikke overraskende. Også latvisk er, sammen med litauisk, et av de mest arkaiske indoeuropeiske språkene. Heller ikke her er s-en uventet. I fransk kunne vi derimot vente oss noe helt annet. Men helt frem til 1200-tallet hadde fransk kasusbøyning og -s i de fleste hankjønnsord i nominativ. Systemet forsvant og s-en med den, men i egennavn ble den beholdt.
PS. Nominativ er den formen et substantiv har når det kan brukes som subjekt i en setning: Per ser meg - Per er subjekt. I et skikkelig kasusspråk ville Per måtte ha stått i nominativ.
Greske, latviske og franske menn har det til felles at navnene deres ofte slutter på -s. Selvføgelig ikke alle, men svært mange av dem. Noen av disse navnene har vi tatt inn i norsk, slik som Johannes. Derimot er det tydelig at Kostas er gresk, Jacques og Georges er fransk, mens Janis er latvisk.
De som har lært gresk eller latin vet at en stor gruppe hankjønnsord ender på -s: -us på latin, -os på gresk. Men man kan gå mye lenger tilbake enn det: Rekonstruksjoner av selve urspråket, såkalt proto-indo-europeisk, viser at -s var endelsen (en av to) i hankjønn nominativ entall. Vi vet ikke når mennesker snakket dette språket. De mest ambisiøse analysene antyder at det er 10 000 år siden det ble talt. -s-en har med andre ord holdt stand siden sist istid.
At et så gammelt språk som gresk har beholdt -s-en, er ikke overraskende. Også latvisk er, sammen med litauisk, et av de mest arkaiske indoeuropeiske språkene. Heller ikke her er s-en uventet. I fransk kunne vi derimot vente oss noe helt annet. Men helt frem til 1200-tallet hadde fransk kasusbøyning og -s i de fleste hankjønnsord i nominativ. Systemet forsvant og s-en med den, men i egennavn ble den beholdt.
PS. Nominativ er den formen et substantiv har når det kan brukes som subjekt i en setning: Per ser meg - Per er subjekt. I et skikkelig kasusspråk ville Per måtte ha stått i nominativ.
onsdag 28. oktober 2009
Jeg synger, men nå synger jeg
I norske helsetninger står verbet alltid på annenplass. Ofte er det subjektet som kommer først, men er det et annet ord (i blått), kommer subjektet etter verbet. Se på eksemplene nedenfor. Subjektet står i fete typer, mens verbalet står i kursiv.
1) Jeg sang solo.
2) I går sang jeg solo.
På engelsk er det slett ikke slik. Der må subjektet alltid komme foran verbet, uansett om det står noe først i setningen.
3) I sang solo.
4) Yesterday I sang solo.
Dette at verbet alltid må stå på annenplass i setningen er et særtrekk ved norsk, og det kalles på fagspråket V2. Det er ikke bare norsk som har V2, det gjelder også de andre skandinaviske språkene, inkludert islandsk og færøysk. I tillegg har tysk, nederlandsk og jiddisch V2. Generelt kan vi si at V2 er et typisk germansk fenomen. I verdenssammenheng er V2 uhyre sjelden, og det er en typisk feil folk gjør når de skal lære norsk. Man hører temmelig ofte ting som "i går jeg gikk en tur".
Overfor er det et eksempel på at engelsk ikke har V2, men at det er et såkalt strengt SV (subjekt-verb)-språk. Slik har det ikke alltid vært. Gammelengelsk hadde V2. Det samme hadde gammelfransk og gammelitaliensk - noen mener også at både gammelspansk og gammelportugisisk hadde V2. I disse språkene er V2 forsvunnet.
Les også mer i denne kronikken jeg var med på å skrive i 2008. Her er dessuten en oversiktsartikkel fra Wikipedia.
1) Jeg sang solo.
2) I går sang jeg solo.
På engelsk er det slett ikke slik. Der må subjektet alltid komme foran verbet, uansett om det står noe først i setningen.
3) I sang solo.
4) Yesterday I sang solo.
Dette at verbet alltid må stå på annenplass i setningen er et særtrekk ved norsk, og det kalles på fagspråket V2. Det er ikke bare norsk som har V2, det gjelder også de andre skandinaviske språkene, inkludert islandsk og færøysk. I tillegg har tysk, nederlandsk og jiddisch V2. Generelt kan vi si at V2 er et typisk germansk fenomen. I verdenssammenheng er V2 uhyre sjelden, og det er en typisk feil folk gjør når de skal lære norsk. Man hører temmelig ofte ting som "i går jeg gikk en tur".
Overfor er det et eksempel på at engelsk ikke har V2, men at det er et såkalt strengt SV (subjekt-verb)-språk. Slik har det ikke alltid vært. Gammelengelsk hadde V2. Det samme hadde gammelfransk og gammelitaliensk - noen mener også at både gammelspansk og gammelportugisisk hadde V2. I disse språkene er V2 forsvunnet.
Les også mer i denne kronikken jeg var med på å skrive i 2008. Her er dessuten en oversiktsartikkel fra Wikipedia.
tirsdag 27. oktober 2009
Ikke store jenta
Marit Julien er av Norges aller fremste lingvister. Hun er dosent ved Universitetet i Lund i Sverige, men forsker også på morsmålet. En av strukturene hun har sett mye på er konstruksjonen "hun var ikke store jenta" - som i eksemplene under.
1) Hun var ikke store jenta da krigen begynte.
2) Vi gikk ikke lange turen.
3) Det kom ikke mange menneskene.
Det som er spesielt med dette er at vi bruker "store jenta". I alle andre sammenhenger vil det enten hete "den store jenta" eller "ei stor jente". Julien mener det er den negative sammenhengen som gjør at vi kan ha denne litt underlige konstruksjonen. Det vil for eksempel ikke bli riktig om vi skulle si det som står i eksemplene 4–6 (* foran betyr at det ikke er riktig). Det eneste som er endret, er at ordet ikke er tatt ut av setningene i 1–3.
4) *Hun var store jenta da krigen begynte.
5) *Vi gikk lange turen.
6) *Det kom mange menneskene.
En annen morsom ting med store jenta-konstruksjonen er at den ikke finnes i svensk. Da Julien holdt foredrag i Forum for teoretisk lingvistikk ved Universitetet i Oslo sist uke, leste hun fort gjennom eksemplene, før hun lo:
- Da jeg holdt dette foredraget i Sverige, tok det et kvarter å gå gjennom eksemplene. Svenskene skjønte rett og slett ikke hva "store jenta" betyr. Det finnes ikke noe lignende i svensk.
1) Hun var ikke store jenta da krigen begynte.
2) Vi gikk ikke lange turen.
3) Det kom ikke mange menneskene.
Det som er spesielt med dette er at vi bruker "store jenta". I alle andre sammenhenger vil det enten hete "den store jenta" eller "ei stor jente". Julien mener det er den negative sammenhengen som gjør at vi kan ha denne litt underlige konstruksjonen. Det vil for eksempel ikke bli riktig om vi skulle si det som står i eksemplene 4–6 (* foran betyr at det ikke er riktig). Det eneste som er endret, er at ordet ikke er tatt ut av setningene i 1–3.
4) *Hun var store jenta da krigen begynte.
5) *Vi gikk lange turen.
6) *Det kom mange menneskene.
En annen morsom ting med store jenta-konstruksjonen er at den ikke finnes i svensk. Da Julien holdt foredrag i Forum for teoretisk lingvistikk ved Universitetet i Oslo sist uke, leste hun fort gjennom eksemplene, før hun lo:
- Da jeg holdt dette foredraget i Sverige, tok det et kvarter å gå gjennom eksemplene. Svenskene skjønte rett og slett ikke hva "store jenta" betyr. Det finnes ikke noe lignende i svensk.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
