Vikingenes Normandie

I Normandie finner man Sørum, Skillebekk og Brevik. Og sikkert tusen andre skandinaviske stedsnavn.

Vikingene oppdaget tidlig at det var rikdommer å hente i frankernes rike. Etter at de først hadde kastet seg over anglerne og saksernes land, sto frankernes områder for tur. I flere bølger angrep de Frankrike; de seilte opp elvene og plyndret innlandsbyer, som aldri hadde forestilt seg at sjøfarende folk skulle overfalle dem. I mer enn ett år, fra 885 til 886 okkuperte de Paris, og pariserne måtte kjøpe tilbake sin frihet. Til slutt, i 911, inngikk man et forlik med Gange-Rolf og tilkjente vikingene retten til å herske i området rundt Seinens munning - et område som fremdeles er kjent under vikingenes navn: Normandie. Nordmennenes område.

Gange-Rolfs område ble gradvis utvidet og dekket til slutt mesteparten av det som i dag heter La Haute Normandie og La Basse Normandie –- Øvre og Nedre Normandie, om man vil. Vikingene slo seg ned her, de giftet seg med frankere fra stedet og de fikk barn. Normannerne hadde tingsted, og de styrte etter frankisk lov så vel som etter norrøn skikk. En stund var folk sikkert tospråklige, men etter hvert var det fransk som dro det lengste strået. En god del ord fra vikingenes språk gikk allikevel inn i den normanniske dialekten. Den dag i dag heter en bekk le bec, mens man i Frankrike for øvrig bruker termen le ruisseau.

Port-en -Bessin-Huppain. Huppain kommer fra  Oppheim.

Det er ikke mange arkeologiske spor etter vikingene i Normandie. Derimot finnes et annet, viktig vitnesbyrd om skandinavenes tilstedeværelse: stedsnavnene. Intet sted i Frankrike er navnene så underlige, med så mange h-er og ubegripelige konstruksjoner som nettopp her. Noen ganger gir navnene mer mening sett med norske øyne enn med franske. Franskmannen og professoren Jean Renaud (som behersker både norsk, dansk og norrønt) har gitt ut et oppslagsverk over vikingnavn i Normandie, og det er svært interessant lesning for en nordboer.

Ta for eksempel stedsnavn som Houlbec eller Houlgate. En hulbekk vet vi jo hva er – og hulgate har vi også hørt om. I Eidsvoll har vi Badebakken, en hulvei fra jernalderen. La Houge betyr enkelt og greit haugen, La Londe lunden og Le Ly lia. Kjente stedsnavnsendelser som -heim, -rud, -gard, -by, -toft, -holme og -vik, finnes i hopetall. De fleste er blitt temmelig endret i løpet av de siste tusen årene, men man skal ikke ha mye hjelp for å se hva som skjuler seg bak dem. Heuland, for eksempel, betyr sannsynligvis Høyland.

Det er også mange personnavn som er blitt videreført i stedsnavn i Normandie. Som datter av Tove har jeg naturligvis sansen for Le Mesnil-Tôve, som kan bety Toves bosetning (mesnil er romansk). Bak stedsnavnet L'Ingouf skjuler Ingolf seg, og La Quetterie er avledet av Ketill. Det har åpenbart vært en rekke Asbjørner, Torsteiner, Åsgauter og Åsmunder i Normandie også: Aubert (Asbjørn), Le Tostain (Torstein), Angot (Asgaut), Aumondière (Åsmund).

En god del stedsnavn er blitt borte, andre er blitt misforstått og endret. Etter noen generasjoner ga ikke stedsnavnet Kapellvika noen mening. For å kompensere tolket man det på nytt slik at det i dag heter Cap Lévy. Det betegner ikke lenger noen vik, men et nes. Vika har fått nytt navn og heter i dag Anse du Cap Lévy.

Hva med navnene vi startet med? Også de er blitt temmelig endret på tusen år. Sørum - eller suðrheim som det opprinnelig het - har sin søsterkommune i Surrain i Normandie. Denne ligger forresten like ved Huppain - eller Oppheim, som det ville ha hett på norsk. Skillebekk er blitt lett omdannet til Équilbec og markerer helt riktig en grense i området. Brevik har blitt sammentrukket til Brévy.

Stedsnavnenes historie i Normandie forteller ikke bare historien om ville, herjende vikinger. Vel så mye dreier det seg om et herrefolk som slo seg ned og ble en del av det samfunnet de erobret.


Kilde: Jean Renaud: Vikings et noms de lieux de Normandie – dictionnaire des toponymes d'origine scandinave en Normandie. Les éditions Orep, 2009.

En latinsk lekse

En gang var lekse et fremmedord på norsk.

Skoleåret har begynt, og små nakker bøyer seg over leksene sine. Matte, engelsk, norsk. Ingen oppfatter lekse som et fremmedord - snarere tvert i mot. Gud bedre, som vi alle vet hva lekser er. Og debatten om leksene tar aldri slutt: Skal skolebarn ha lekser, eller skal man droppe det? Leksehjelp, leksefri, lekseplan.

Selve ordet lekse er derimot ikke så erkenorsk som vi vil tro.

Historisk sett har vi fått ordet lekse fra lavtysk: Lektie. I dansk skrives lekse fremdeles slik. På norsk har vi forenklet ordet og erstattet ti med s. Ordet er allikevel ganske gjenkjennelig.

Imidlertid er ordet heller ikke tysk. Det kom inn i det tyske språket fra latin via den katolske messen. På norsk har vi også ordet lektie, som betyr bibeltekst som ble lest høyt under messen. Både lektie og lekse henger sammen med ordet leksjon, som i sin tur er en avledning av verbet legere, som betyr å lese. Et annet ord i denne familien er for øvrig legende, som opprinnelig betydde "noe som kunne leses".

Etymolgisk sett er derfor en leselekse en pleonasme ("smør på flesk"). Men med tiden har betydningen av ordet lekse endret seg fra "noe som skal leses" til "noe som skal gjøres", derfor er det ingen grunn til å forkaste begrepet leselekser.

Mysteriet om gården Angr

Kan Vorma en gang ha hatt en 20 meter høyere vannstand enn i dag? Kan det har gått en fjordarm innover Gruemyra? Var det der gården Angr lå? Og hvorfor forsvant den? Jeg tror jeg har svaret.


Jeg sitter på t-banen i Oslo en dag i desember. Det er grått og vått, og fredsprisutdelingen har satt byen på hodet. Det rykker i den hvite t-banen, og den drar seg nedover mot Majorstua. Det kribler i meg av barnlig glede: Jeg har nettopp fått svaret på et spørsmål jeg har grublet på i tyve år. Det dreier seg om mysteriet om gården Angr.

FREDRIKS HYPOTESE
La oss spole tilbake til slutten av 80-tallet. Jeg fikk fatt i boken om Sundet, skrevet av min gamle lærer Fredrik Neumann (1939–1991). Fredrik skriver der om Sundets historie, om hvordan det i de aller eldste kildene står oppført fire gårder i området rundt Sundet: Tønsaker, Angr, Elstad og Grue. Tre av dem er store gårder den dag i dag. Men Angr? Hva har skjedd med den?

Fredriks hypotese var storslagen. Med utgangspunkt i at angr kunne bety fjord (som i Hardanger, Stavanger, Levanger), forslo han at det en gang i førkristen tid gikk en fjordarm innover Gruemyra. Sundfossen skulle ha vært en langt større barriere enn den er nå, og vannstanden nord for fossen skulle ha vært 20 meter høyere enn i dag. Da ville man kunne tenke seg en gård Angr inne på Gruemyra et sted. En gård som for lengst er borte.

FJORD, ENG ELLER PINE?
Det er i grunnen en spektakulær tanke. En eller annen gang skal Sundfossen ha gitt etter og sendt en tsunami nedover mot Glomma, og vi fikk det landskapet vi kjenner i dag. Men kan det stemme? Er det sannsynlig? Etter tyve års grubling sendte jeg i november en mail til professor og navnegransker Tom Schmidt ved Universitetet i Oslo. Må angr bety fjord? Eller kan det bety noe annet?

Noen dager senere ringer Schmidt oppglødd.
– Dette er utrolig spennende! Og jeg har en bok du vil like. En svensk forsker, Gösta Holm, har skrevet om angr-navn i Norden. Blant annet skriver han om Angr i Eidsvoll. Han mener det har med å angre å gjøre, trolig fordi gården må ha vært svært fattigslig og skrinn. Akkurat som Mjøllaus og Pindsle og sånne navn. Det forklarer jo også hvorfor den ble borte.


SKATT FRA 1300-TALLET
Vi avtaler å møtes, og på fredsprisdagen tråkker jeg opp trappene til universitetets navnegranskere. Schmidt har et romslig kontor med en imponerende mengde bøker, et stort skrivebord og noen gjestestoler. Et kaffebord er dekket av lag på lag med gamle kart. Ytterst på skrivebordet har han lagt frem bøkene vi trenger for detektivarbeidet vårt. Det er skattematrikler og jordebøker fra slutten av 1300-tallet og fremover, dessuten diverse oppslagsverk og ordbøker. Vi starter med selveste kilden: Biskop Eysteins jordebok fra ca 1395 («Rødeboka»). Her står nedtegnelser over alt hva sentralkirken i Viken (Oslo) eide i senmiddelalderen. Blant mange, mange gårder står også gården Angar i Eides sokn.


EN RIK GÅRD
– Men dette stemmer jo ikke, utbryter Schmidt. Vi har tatt utgangspunkt i at Angr var et fattig lite bruk.
– Anger var jo en rik gård. Se her, det var en fullgård med et underbruk. Dessuten hadde den høy landskyld («skatt»). Det stemmer jo overhodet ikke med at den skulle ha vært fattigslig og bukket under.

Vi forkaster tolkningen å angre og bestemmer oss for å begynne på nytt. Schmidt vil vite mer om Fredriks hypotese. Jeg finner frem en notisblokk og tegner Vorma, markerer Sundfossen, setter på Tønsaker, Elstad og Grue. Klusser litt og tegner inn Sundevja og forteller om hvordan man har fylt ut elva ved Sundet, men at evja tidligere gikk helt inn til Rubis.

SUNDEVJA
– Fredrik mente at med høyere vannstand ville Sundevja har vært en fjord innover her, sier jeg og peker. Før det med ett slår meg: Sundevja er en vik. Sundevja! Men kunne angr bety vik? Ja, sier Schmidt.

En ny ting demrer mens jeg stirrer på det nedrablede kartet. Det er én stor gård som mangler: Vilberg. Gården som har avgitt nesten all jord til skoler, helsetun og boliger, og hvor bare hovedhuset står igjen. I sin tid en av storgårdene i bygda. Vilberg er ikke nevnt hos Biskop Eystein. Kan Angr rett og slett være Vilberg?

SVARTEDAUDEN?
Schmidt begynner å bla i bøker. 1395: Angar, ingen Vilberg. 1514: Willebergh, ingen Angr. 1647: Wildberrig, ingen Angr. Han blar og blar. Finner frem nye bøker, sjekker registeret nøye. Ingen kilder skriver om både Vilberg og Angr. Men hvor sannsynlig er det at en gård kan skifte navn sånn helt uten videre?

– Vi liker jo ikke å regne med det, medgir Schmidt.
– Men alle gårdene som heter Ødegård er beviser på at det faktisk skjedde. En gård som ble lagt øde, kunne beholde navnet sitt, eller få et nytt. Kanskje Angr plutselig ble liggende øde?

– Men gården er jo oppført hos biskop Eystein, 50 år etter svartedauden? Det stemmer jo ikke?

– Å, det var ikke bare svartedauden. Det var pest på pest på pest, og gårder ble liggende øde. Dessuten behøver ikke gården å ha eksistert i 1395 selv om den står oppført her. De som skrev, skrev av eldre kilder. Det betyr bare at den har eksistert. Det kan jo også hende at noe skjedde med husene og at de flyttet gården fra vika og opp på høyden Vilberg – som trolig betyr høyden med den vakre utsikten.

FRA VIK TIL ANGER
Så leker vi litt med navnet. Hvorfor valgte man bort navnet Angr dersom Schmidts pest-hypotese stemmer?

– Når sluttet angr å bety fjord eller vik? spør jeg. Kan det ha vært sånn at folk ikke lenger forsto hva det opprinnelig betydde og bare tenkte på anger og synd når de hørte gårdsnavnet?

Schmidt finner nok en ny bok og blafrer fort gjennom. Han nikker ivrig.
– Skal vi se. Angr brukt om vik og fjord forsvant før år 800. I norrønt betydde angr bare skade, berøvelse og den slags. Ordet dukket ofte opp i religiøse tekster som prestene leste for sognebarna. Banna bein, det ordet kjente folk flest i senmiddelalderen. Og det var ikke noe positivt.

JOCHUM CLAUSEN
Vi haster oppglødd videre.

– Hør her, sier Schmidt.

– Størstedelen av Angr ble eid av sentralkirken i Viken. En liten del tilhørte presten på Eidsvoll. Etter reformasjonen i 1536 overtok kongen alle eiendommene til sentralkirken, men han lot gjerne de lokale kirkene og prestene beholde sine inntekter. Hvis ideen vår stemmer, må vi se på hvem som eide Vilberg etter reformasjonen.

En bok fra 1647 gir svaret. Da var det Jochum Clausen i Christiania som eide gården. Schmidt leter mer og antyder at vår Jochum kanskje var identisk med Jochum gullsmed, som i tillegg til Vilberg eide en stor del av gården Hauger i Lørenskog.

– Han var nok rik, men det er ikke sikkert at det var han som kjøpte Vilberg. Kongen trengte penger, og han solgte kirkegodset så fort han kunne etter reformasjonen. Kan hende var det Jochums far eller farfar som kjøpte gården fra kongen på 1500-tallet, mener Schmidt.

– Dette viser at Vilberg sannsynlig er det samme som Angr. Den største delen av Angr ble eid av sentralkirken, kirkegodset ble overtatt av kongen, kongen solgte til Jochums far eller bestefar. I mellomtiden byttet Angr navn til Vilberg. Hadde hele Angr vært eid av presten i Eidsvoll, ville den ikke ha kommet Jochum i hende.

MYSTERIET LØST?
Vi sitter mellom stabler med papirer og bøker. Schmidt lener seg fornøyd tilbake.
– Vi har to gårder som ikke har eksistert samtidig, vi har en vik, vi har et ord som har gått ut av bruk og vi har eierskifter som stemmer. Du har noe å skrive om nå.

På vei hjem kjenner jeg på den fornøyde rislingen i maven. Noen vil sikkert ikke være overbevist. Men for meg er mysteriet om gården Angr løst, og jeg er temmelig sikker på at Fredrik ville ha likt teorien. Jeg smiler bredt i det jeg balanserer opp trappen og låser meg inn i huset hjemme på Vilberg.

Eller skulle jeg si Angr?

Artikkelen sto på trykk i Eidsvoll Ullensaker Blad julaften 2009



Kilder

• Biskop Eysteins Jordebok (Den røde bok) (ca 1400), redigert av H. J. Huitfeldt, Christiania 1879
• Skattematrikkelen 1647, redigert av R. Fladby og H. Try,
• Norske Regnskaper og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede (1514–1521), redigert av H.J. Huitfeldt-Kaas, Christiania 1887.
• G. Holm: De nordiska anger-namnen, Lund 1991
• O. Rygh: Norske Gaardnavne, Kristiania 1898
• F. Neumann: Sundets historie, Eidsvoll 1978
• J. Sandnes og O. Stemshaug: Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1997