Det er i øyeblikket en stor kilde til irritasjon å høre at man på radioen snakker om [kwiz] i stedet for [kviss]. Litt fordi jeg føler et eiendomsforhold til ordet (jeg har quizzet i flere år, temmelig aktivt), dels fordi hverken [w] eller [z] tilhører lydinventaret i norsk.
Nå er det ikke noe nytt at vi får nye lyder under påvirkning av engelsk. Helene Uri har påpekt at [ej]-lyden i mail er helt ny. Den kommer fra engelsk. Det samme gjør [w] og [z] i quiz.
Når det er sagt, har w-lyden en interessant historie. Den var blant lydene i det gamle germanske språket. Allerede i urnordisk (altså før norrønt), forsvant w foran runde vokaler i det som skulle bli de nordiske språkene. Ordet *wullo ble til ull (jf wool på engelsk, hvor endringen ikke fant sted); *wulfaR > ulfr (jf wolf); *wurða > orð (jf word). (Asterisk (*) betyr at vi det er rekonstruerte former; vi har altså ingen direkte kilder.) I de tilfellene hvor w ble beholdt, ble den etterhvert redusert fra [w] til [v]. Vi sier i dag varde og vekt, mens det på engelsk heter ward og weight. Denne forskjellen er systematisk.
Vi kan altså fastslå at til tross for min motstand mot [kwiz], så er [w] en erkegermansk lyd. I hvert fall dersom vi nøyer oss med å betrakte germansk slik det ble snakket for et par tusen år siden. Siden den gang er det gått nedoverbakke med [w], og det er første og fremst engelsk som har beholdt lyden. Men ikke bare: På Nordjylland i Danmark har man beholdt denne pussige lyden. Det er en liten språkhistorisk bragd!
Germanerne hadde helt klart [w] i folkevandringstiden. Det var slik lyden kom til England, men den spilte også de romanske språkene et lite puss. Da frankerne tok makten i Gallia mot slutten av 400-tallet, hadde de med seg en rekke ord og lyder som ble tatt opp i den lokale varianten av latin. En del av disse begynte på [w]. Det maktet ikke gallerne (snart kjent som franskmennene) å uttale. Derfor satte de en g foran og sa [gw]. Etterhvert forsvant [w], men g-en ble beholdt. Slik fikk franskmenn ord som guerre (fra werra; engelsk war), Guillaume (Wilhelm) og gaufre (vaffel). Ordet som har gitt oss ordet varde, ble til re(garder) i fransk, guardare i italiensk.
Det finnes en liten fotnote til denne historien: I grenseområdene mellom det germanske og romanske språket, klarte gallerne å si w. Noen av dem gjør det fremdeles: I Wallonia i Belgia uttaler man w som [w]. Derfor sier de [walloni] der hvor franskmenne sier [valloni]. Og de har ord som [wiski] og [wagon]. Visstnok finnes det dessuten svært gamle mennesker på landsbygda her som ruller på r-ene. Wallonia er med andre ord et høyst interessant språkområde.
Men, uansett hvordan man vrir og vender på det, har w vært en veldig unorsk lyd i mer enn tusen år. Det samme gjelder stemt s. Derfor er det ikke annet enn snobberi når man erstatter den temmelig etablerte uttalen [kviss] med [kwiz]. Og bare så det er sagt: De fleste av oss snakker engelsk. Det er ikke så veldig imponerende at man kjenner til den engelske uttalen av et ord!
Kilder:
Arne Torp: Nordiske språk i nordisk og germansk perspektiv (Oslo, 1998)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar