Kostas, Johannes, Jacques, Janis og Georges

Veldig mange menn har navn som slutter på -s. Denne endelsen er kanskje 10 000 år gammel.

Greske, latviske og franske menn har det til felles at navnene deres ofte slutter på -s. Selvføgelig ikke alle, men svært mange av dem. Noen av disse navnene har vi tatt inn i norsk, slik som Johannes. Derimot er det tydelig at Kostas er gresk, Jacques og Georges er fransk, mens Janis er latvisk.

De som har lært gresk eller latin vet at en stor gruppe hankjønnsord ender på -s: -us på latin, -os på gresk. Men man kan gå mye lenger tilbake enn det: Rekonstruksjoner av selve urspråket, såkalt proto-indo-europeisk, viser at -s var endelsen (en av to) i hankjønn nominativ entall. Vi vet ikke når mennesker snakket dette språket. De mest ambisiøse analysene antyder at det er 10 000 år siden det ble talt. -s-en har med andre ord holdt stand siden sist istid.

At et så gammelt språk som gresk har beholdt -s-en, er ikke overraskende. Også latvisk er, sammen med litauisk, et av de mest arkaiske indoeuropeiske språkene. Heller ikke her er s-en uventet. I fransk kunne vi derimot vente oss noe helt annet. Men helt frem til 1200-tallet hadde fransk kasusbøyning og -s i de fleste hankjønnsord i nominativ. Systemet forsvant og s-en med den, men i egennavn ble den beholdt.


PS. Nominativ er den formen et substantiv har når det kan brukes som subjekt i en setning: Per ser meg - Per er subjekt. I et skikkelig kasusspråk ville Per måtte ha stått i nominativ.