Vi tenker ulikt!

Ikke bare er tysk og engelsk ganske forskjellige – tyskere og engelskemenn tenker ulikt også.

Nylig var jeg på en konferanse (rettere sagt en work shop) med en gjeng nederlandske forskere fra Radboud-universitetet i Nijmegen. De har en rekke forskjellige prosjekter på gang hvor de kartlegger ulikheter mellom språk og språkbrukere.  Språkene i fokus er nederlandsk, tysk, engelsk og gammelengelsk.

En av forskergruppene tok for seg nederlendere og engelskmenn og ba dem rett og slett beskrive et bilde. Gea Dreschler og Rosanne Hebing oppdaget da en systematisk forskjell: Nederlenderne begynte så å si enhver setning med å si ting som "Nederst til høyre er det en ball." Eller "Aller bakerst kan jeg se et hus." Engelskmennene hadde en helt annen strategi: "There's a ball in the right corner." "I can see a house in the back." Mens nederlendernes setninger altså helst begynte med et ledd som fortalte hvor de så noe (og da som oftest innledet med en preposisjon eller et adverb), begynte engelskmennene enten med subjektet (I i den andre setningen) eller med there is/are eller it is.

Dreschler fortalte at nederlendere som lærer engelsk blir opplært til at de skal begynne setningene med et subjekt, fordi de har en tendens til å si ting som "In the right corner there's a ball". Jeg har aldri hørt lignende regler i norsk skole - men det er helt sikkert et poeng. Jeg vil tro også vi nordmenn har en tendens til å si at "Bak huset står det en sykkel" heller enn "Det står en sykkel bak huset". Antageligvis kan vi velge, basert på hva vi vil fremheve (huset i den første setningen, sykkelen i den andre.)

Lederen for den nederlandske forskningsprosjektet, Bettelou Los, fortalte etter middagen om et annet forsøk, hvor de hadde brukt eye-tracking, altså et apparat som observerer selv bittesmå øyebevegelser. De hadde bedt noen tyskere og noen engelskmenn beskrive et bilde. På bildet var det et tog i bevegelse og noen som gikk på en vei. Man kunne ikke se noen hus, eller noen naturlige endepunkter for hverken veien eller jernbanen.

1. Engelskmennene begynte å beskrive bildet med én gang, tyskerne brukte mye lenger tid før de begynte å snakke. Eye-trackeren viste at tyskerne lette lenge etter detaljer i bildet, mens engelskmennene så rett på toget og menneskene.
2. Tyskerne hadde store problemer med å beskrive en vei eller en jernbane uten noe endepunkt. Flere fant på scenarioer for hvor menneskene og toget skulle. Engelskmennene nøyde seg med å beskrive at toget passerte i bakgrunnen og at menneskene gikk på veien.

Kanskje kan dette ganske enkelt settes i sammenheng med engelskmennenes geniale -ing-form. "Three persons are walking along a road". Da er det ikke så viktig hvor de skal. Tysk mangler denne uttrykksformen, og det er vanskeligere å beskrive det som skjer på en presis måte. Og norsk? Aner virkelig ikke.

Det hadde vært spennende å finne ut.