Skoleåret har begynt, og små nakker bøyer seg over leksene sine. Matte, engelsk, norsk. Ingen oppfatter lekse som et fremmedord - snarere tvert i mot. Gud bedre, som vi alle vet hva lekser er. Og debatten om leksene tar aldri slutt: Skal skolebarn ha lekser, eller skal man droppe det? Leksehjelp, leksefri, lekseplan.
Selve ordet lekse er derimot ikke så erkenorsk som vi vil tro.
Historisk sett har vi fått ordet lekse fra lavtysk: Lektie. I dansk skrives lekse fremdeles slik. På norsk har vi forenklet ordet og erstattet ti med s. Ordet er allikevel ganske gjenkjennelig.
Imidlertid er ordet heller ikke tysk. Det kom inn i det tyske språket fra latin via den katolske messen. På norsk har vi også ordet lektie, som betyr bibeltekst som ble lest høyt under messen. Både lektie og lekse henger sammen med ordet leksjon, som i sin tur er en avledning av verbet legere, som betyr å lese. Et annet ord i denne familien er for øvrig legende, som opprinnelig betydde "noe som kunne leses".
Etymolgisk sett er derfor en leselekse en pleonasme ("smør på flesk"). Men med tiden har betydningen av ordet lekse endret seg fra "noe som skal leses" til "noe som skal gjøres", derfor er det ingen grunn til å forkaste begrepet leselekser.
