Språkblomster

Rockestjernen Chomsky

Språk er ikke lyd med mening, men mening med lyd, sa Chomsky. Det er en stor forskjell.

For en snau måned siden var Noam Chomsky (82) i Oslo. På to dager holdt han tre foredrag for fullsatte auditorier. Ett foredrag om politikk. Ett om filosofi. Og ett om lingvistikk.

Når jeg snakker om Chomsky er det mange som rynker på nesen. For dem er Chomsky en ultraradikal rebell, ekstremt kritisk til hjemlandet USA, og forfatteren av en lang rekke kritiske politiske essays. Chomsky er allikevel mye mer enn det. De lingvistiske (språkvitenskapelige) arbeidene hans har hatt mye å si for både psykologi, filosofi og lingvistikk. Det betyr allikevel ikke at han ikke er omstridt. Når jeg kjeder meg, legger jeg ut en statusoppdatering om Chomsky på Facebook. Og vips: heftig diskusjon resten av den dagen. Artig!

ROCKEKONSERT

Uansett hva man mener om Chomsky må man forholde seg til ham. Da han kom til Blindern, begynte folk å strømme til

auditoriet mer enn en time før foredraget skulle begynne. Selv kom jeg 40 minutter før start og fikk en av de aller siste sitteplassene. Da Chomsky omsider kom, var auditoriet smekkfullt. Folk satt tett i tett i trappene, sto presset sammen opp mot veggene, noen svaiet over oss som satt, som om de måtte strekke seg vekk fra mengden for å få seg luft. "Dette er jo som å være på rockekonsert," sa en professor ved siden

av meg. Det manglet bare Røde Kors-mannskaper ved scenen.

UNIVERSALGRAMMATIKK

Hva er det som gjør Chomsky så viktig at vi går mann av huse – også vi lingvister? Det hele kan kokes ned til ett stikkord: universalgrammatikk. I 1959 tok Chomsky et kraftig oppgjør med psykologen B. F. Skinner, som – i likhet med de fleste andre på den tiden – mente at språket læres på samme måte som man lærer alle andre ting. Nei, mente Chomsky. Man lærer språk på en helt annen måte enn man lærer å sykle eller å spille gitar. Språket krever helt egne læremekanismer. Chomsky gikk enda lenger enn det: Han postulerte at mennesket har en egen språkevne. Denne setter universale begrensninger på alle verdens språk.

STRUKTURER

Hva har så alle verdens språk felles? En ting er at ordene ikke er organisert i den rekkefølgen de kommer ut. Ut av munnen vår ramler ett og ett ord, men de er ikke likeverdige, og de er organisert i grupper. Tenk for eksempel på hvordan vi stiller spørsmål. Skal setningen "Per synger en sang" gjøres om til et spørsmål, kan man lage den regelen at ord nummer to flyttes foran ord nummer én: "Synger Per en sang?". I helt enkle setninger blir dette riktig. I mer komplekse setninger stemmer det ikke. "Mannen som går der, synger en sang" blir ikke "Som mannen går der, synger en sang?". Jeg tør vedde på at det ikke finnes det menneske som noen gang har sagt dette helt spontant. Det holder heller ikke å si at det er et verb som skal flytte først. Det kunne gi "Går mannen som der, synger en sang?", og det er også hakkendes gæli. Regelen er at det er det bøyde verbet i hovedsetningen som skal flyttes først. Først da får vi "Synger mannen som går der, en sang?". Komplisert grammatikk? Kanskje. Men hjernen din gjør dette helt automatisk. Faktisk har hjernen din analysert og spyttet ut så komplekse strukturer siden du var 2–3 år gammel. Det er ganske imponerende!

HELEN KELLER

Men om vi nå har en medfødt språkevne, så er ikke det nok. Barn trenger også å høre språk for å lære seg hva som er gjeldene regler for akkurat det språket det skal lære. For selv om vi har en universalgrammatikk, er det også mye som varierer mellom de mange språkene i verden. I norsk, for eksempel, har vi alltid subjekt i setningen ("jeg snakker norsk"). I italiensk utelates dette ("parlo italiano"). Dette er systematiske forskjeller som barna må lære.

Et eksempel på hvor viktig denne impulsen er, er Helen Keller (1880–1968). 19 måneder gammel, før hun hadde lært å snakke, ble hun døvblind. Flere år senere fikk hun læreren Anne Sullivan, som lærte henne å snakke. Hun fikk et godt språk og forfattet 12 bøker. Et barn som er født døvblindt vil ikke kunne klare det samme fordi det ikke får nok impulser. Men Helen Keller hadde alle strukturene på plass før hun mistet syn og hørsel. Derfor fikk hun til slutt et rikt språk. Med andre ord er barnets språklige strukturer på plass før det fyller to år. Om barna ikke snakker riktig, sier "gådde" og "gidde" og sånne ting, er mindre viktig. Hovedstrukturene er der, og de er bygd riktig. Neste fase er å lære å uttale ord, og å bøye dem riktig.

OVERVELDENDE

Chomskys lingvistikk er mye mer enn dette. I sin reneste form er den avansert teori i grensesnittet mellom biologi, psykologi og lingvistikk. Alt sammen bygger allikevel på én grunnleggende tanke: Språkegenskapen er medfødt, og språket er bare en blek refleks av komplekse prosesser i hjernen vår. Dermed er det ikke rett å si at språket bare er lyd med mening – det er mening med lyd. Og meningene – tankene våre – er langt mer kompliserte enn hva vi klare å uttrykke gjennom språket.

Akkurat det kom kanskje ikke som noen overraskelse.