Bymarka, markgrever og Makrellbekken

Da jeg var liten, het det skogen. Alternativt skauen. Nå heter det marka. Det er visst mye finere.

Oslomarka er et begrep. Den ligger rundt hovedstaden og er et grønt belte som holder storbyen fangen der nede ved fjorden. I vest strømmer Makrellbekken uten en eneste makrell. Litt lenger nord ligger den store romerikssletta med jorder og skoger. Og ganske nylig også marker.

På gammalnorsk het det mǫrk og betydde grenseland. Grenselandet var naturlig nok preget av skog, så det er en forståelig overgang. Mǫrk er langt mer enn et norsk / norrønt ord, det har røtter langt tilbake i den germanske språkhistorien. Da frankerne på slutten av 400-tallet tok makten i Gallia (Clovis ble første frankerkonge i 507), tok de med seg en rekke militære uttrykk, blant annet mark. Fremdeles heter grenseland på fransk les marches. En adelsherre i et grenseområde er enten en marquis – eller på norsk en markgreve. 

Ordet mǫrk er dessuten nært beslektet med ordet merke, også i betydningen grensemerke. Familien Marstein har sitt navn fra mǫrk – Marstein betyr merkestein, eller grensestein.


Et annet navn som henger sammen med mǫrk, er Makrellbekken i Oslo. Denne har ingenting med makrell å gjøre, men med merke. Graver man i historien til navnet, dukker navnet "markskillebekken" opp. Bekken markerte grensen mellom flere gårder, nærmere bestemt Huseby, Voksen, Smedstad og Holmen.

På mine trakter – Romerike – snakker flere og flere om "marka". Romeriksåsen er ikke fint nok lenger, i stedet skal vi snakke om Jessheimmarka. Eller Hurdalsmarka. Eller Eidsvollsmarka. Vi som bor her, har aldri brukt disse begrepene. Vi er vokst opp med søndagsturer i skauen.