Mysteriet om gården Angr

Kan Vorma en gang ha hatt en 20 meter høyere vannstand enn i dag? Kan det har gått en fjordarm innover Gruemyra? Var det der gården Angr lå? Og hvorfor forsvant den? Jeg tror jeg har svaret.


Jeg sitter på t-banen i Oslo en dag i desember. Det er grått og vått, og fredsprisutdelingen har satt byen på hodet. Det rykker i den hvite t-banen, og den drar seg nedover mot Majorstua. Det kribler i meg av barnlig glede: Jeg har nettopp fått svaret på et spørsmål jeg har grublet på i tyve år. Det dreier seg om mysteriet om gården Angr.

FREDRIKS HYPOTESE
La oss spole tilbake til slutten av 80-tallet. Jeg fikk fatt i boken om Sundet, skrevet av min gamle lærer Fredrik Neumann (1939–1991). Fredrik skriver der om Sundets historie, om hvordan det i de aller eldste kildene står oppført fire gårder i området rundt Sundet: Tønsaker, Angr, Elstad og Grue. Tre av dem er store gårder den dag i dag. Men Angr? Hva har skjedd med den?

Fredriks hypotese var storslagen. Med utgangspunkt i at angr kunne bety fjord (som i Hardanger, Stavanger, Levanger), forslo han at det en gang i førkristen tid gikk en fjordarm innover Gruemyra. Sundfossen skulle ha vært en langt større barriere enn den er nå, og vannstanden nord for fossen skulle ha vært 20 meter høyere enn i dag. Da ville man kunne tenke seg en gård Angr inne på Gruemyra et sted. En gård som for lengst er borte.

FJORD, ENG ELLER PINE?
Det er i grunnen en spektakulær tanke. En eller annen gang skal Sundfossen ha gitt etter og sendt en tsunami nedover mot Glomma, og vi fikk det landskapet vi kjenner i dag. Men kan det stemme? Er det sannsynlig? Etter tyve års grubling sendte jeg i november en mail til professor og navnegransker Tom Schmidt ved Universitetet i Oslo. Må angr bety fjord? Eller kan det bety noe annet?

Noen dager senere ringer Schmidt oppglødd.
– Dette er utrolig spennende! Og jeg har en bok du vil like. En svensk forsker, Gösta Holm, har skrevet om angr-navn i Norden. Blant annet skriver han om Angr i Eidsvoll. Han mener det har med å angre å gjøre, trolig fordi gården må ha vært svært fattigslig og skrinn. Akkurat som Mjøllaus og Pindsle og sånne navn. Det forklarer jo også hvorfor den ble borte.


SKATT FRA 1300-TALLET
Vi avtaler å møtes, og på fredsprisdagen tråkker jeg opp trappene til universitetets navnegranskere. Schmidt har et romslig kontor med en imponerende mengde bøker, et stort skrivebord og noen gjestestoler. Et kaffebord er dekket av lag på lag med gamle kart. Ytterst på skrivebordet har han lagt frem bøkene vi trenger for detektivarbeidet vårt. Det er skattematrikler og jordebøker fra slutten av 1300-tallet og fremover, dessuten diverse oppslagsverk og ordbøker. Vi starter med selveste kilden: Biskop Eysteins jordebok fra ca 1395 («Rødeboka»). Her står nedtegnelser over alt hva sentralkirken i Viken (Oslo) eide i senmiddelalderen. Blant mange, mange gårder står også gården Angar i Eides sokn.


EN RIK GÅRD
– Men dette stemmer jo ikke, utbryter Schmidt. Vi har tatt utgangspunkt i at Angr var et fattig lite bruk.
– Anger var jo en rik gård. Se her, det var en fullgård med et underbruk. Dessuten hadde den høy landskyld («skatt»). Det stemmer jo overhodet ikke med at den skulle ha vært fattigslig og bukket under.

Vi forkaster tolkningen å angre og bestemmer oss for å begynne på nytt. Schmidt vil vite mer om Fredriks hypotese. Jeg finner frem en notisblokk og tegner Vorma, markerer Sundfossen, setter på Tønsaker, Elstad og Grue. Klusser litt og tegner inn Sundevja og forteller om hvordan man har fylt ut elva ved Sundet, men at evja tidligere gikk helt inn til Rubis.

SUNDEVJA
– Fredrik mente at med høyere vannstand ville Sundevja har vært en fjord innover her, sier jeg og peker. Før det med ett slår meg: Sundevja er en vik. Sundevja! Men kunne angr bety vik? Ja, sier Schmidt.

En ny ting demrer mens jeg stirrer på det nedrablede kartet. Det er én stor gård som mangler: Vilberg. Gården som har avgitt nesten all jord til skoler, helsetun og boliger, og hvor bare hovedhuset står igjen. I sin tid en av storgårdene i bygda. Vilberg er ikke nevnt hos Biskop Eystein. Kan Angr rett og slett være Vilberg?

SVARTEDAUDEN?
Schmidt begynner å bla i bøker. 1395: Angar, ingen Vilberg. 1514: Willebergh, ingen Angr. 1647: Wildberrig, ingen Angr. Han blar og blar. Finner frem nye bøker, sjekker registeret nøye. Ingen kilder skriver om både Vilberg og Angr. Men hvor sannsynlig er det at en gård kan skifte navn sånn helt uten videre?

– Vi liker jo ikke å regne med det, medgir Schmidt.
– Men alle gårdene som heter Ødegård er beviser på at det faktisk skjedde. En gård som ble lagt øde, kunne beholde navnet sitt, eller få et nytt. Kanskje Angr plutselig ble liggende øde?

– Men gården er jo oppført hos biskop Eystein, 50 år etter svartedauden? Det stemmer jo ikke?

– Å, det var ikke bare svartedauden. Det var pest på pest på pest, og gårder ble liggende øde. Dessuten behøver ikke gården å ha eksistert i 1395 selv om den står oppført her. De som skrev, skrev av eldre kilder. Det betyr bare at den har eksistert. Det kan jo også hende at noe skjedde med husene og at de flyttet gården fra vika og opp på høyden Vilberg – som trolig betyr høyden med den vakre utsikten.

FRA VIK TIL ANGER
Så leker vi litt med navnet. Hvorfor valgte man bort navnet Angr dersom Schmidts pest-hypotese stemmer?

– Når sluttet angr å bety fjord eller vik? spør jeg. Kan det ha vært sånn at folk ikke lenger forsto hva det opprinnelig betydde og bare tenkte på anger og synd når de hørte gårdsnavnet?

Schmidt finner nok en ny bok og blafrer fort gjennom. Han nikker ivrig.
– Skal vi se. Angr brukt om vik og fjord forsvant før år 800. I norrønt betydde angr bare skade, berøvelse og den slags. Ordet dukket ofte opp i religiøse tekster som prestene leste for sognebarna. Banna bein, det ordet kjente folk flest i senmiddelalderen. Og det var ikke noe positivt.

JOCHUM CLAUSEN
Vi haster oppglødd videre.

– Hør her, sier Schmidt.

– Størstedelen av Angr ble eid av sentralkirken i Viken. En liten del tilhørte presten på Eidsvoll. Etter reformasjonen i 1536 overtok kongen alle eiendommene til sentralkirken, men han lot gjerne de lokale kirkene og prestene beholde sine inntekter. Hvis ideen vår stemmer, må vi se på hvem som eide Vilberg etter reformasjonen.

En bok fra 1647 gir svaret. Da var det Jochum Clausen i Christiania som eide gården. Schmidt leter mer og antyder at vår Jochum kanskje var identisk med Jochum gullsmed, som i tillegg til Vilberg eide en stor del av gården Hauger i Lørenskog.

– Han var nok rik, men det er ikke sikkert at det var han som kjøpte Vilberg. Kongen trengte penger, og han solgte kirkegodset så fort han kunne etter reformasjonen. Kan hende var det Jochums far eller farfar som kjøpte gården fra kongen på 1500-tallet, mener Schmidt.

– Dette viser at Vilberg sannsynlig er det samme som Angr. Den største delen av Angr ble eid av sentralkirken, kirkegodset ble overtatt av kongen, kongen solgte til Jochums far eller bestefar. I mellomtiden byttet Angr navn til Vilberg. Hadde hele Angr vært eid av presten i Eidsvoll, ville den ikke ha kommet Jochum i hende.

MYSTERIET LØST?
Vi sitter mellom stabler med papirer og bøker. Schmidt lener seg fornøyd tilbake.
– Vi har to gårder som ikke har eksistert samtidig, vi har en vik, vi har et ord som har gått ut av bruk og vi har eierskifter som stemmer. Du har noe å skrive om nå.

På vei hjem kjenner jeg på den fornøyde rislingen i maven. Noen vil sikkert ikke være overbevist. Men for meg er mysteriet om gården Angr løst, og jeg er temmelig sikker på at Fredrik ville ha likt teorien. Jeg smiler bredt i det jeg balanserer opp trappen og låser meg inn i huset hjemme på Vilberg.

Eller skulle jeg si Angr?

Artikkelen sto på trykk i Eidsvoll Ullensaker Blad julaften 2009



Kilder

• Biskop Eysteins Jordebok (Den røde bok) (ca 1400), redigert av H. J. Huitfeldt, Christiania 1879
• Skattematrikkelen 1647, redigert av R. Fladby og H. Try,
• Norske Regnskaper og Jordebøger fra det 16de Aarhundrede (1514–1521), redigert av H.J. Huitfeldt-Kaas, Christiania 1887.
• G. Holm: De nordiska anger-namnen, Lund 1991
• O. Rygh: Norske Gaardnavne, Kristiania 1898
• F. Neumann: Sundets historie, Eidsvoll 1978
• J. Sandnes og O. Stemshaug: Norsk stadnamnleksikon, Oslo 1997

God jul!

Ingen vet hvorfor det heter jul. 

Ordet jul er mye, mye eldre enn kristendommen. Da Norge ble kristnet, passet det seg slik at Jesu fødsel samfalt med juleblotet, og man slapp å skifte navn. Jul ble feiringen av Kristus, men med det hedenske navnet intakt. Selve ordet jul er egentlig dansk; den norske formen er jol. På norrønt het det jól, slik det fremdeles heter på islandsk og færøysk. Faktisk er ordet gått inn i finsk-ugriske språk, slik at jul på finsk heter juhla. Et kuriosum er at når Harry Potter og de andre studentene på Hogwarts møtes til juleball, heter det rett og slett yule ball i Rowlings tekst.

På engelsk heter jul Christmas, og det er helt enkelt Kristusmesse som ligger til grunn. Fransk, italiensk og spansk er mest opptatt av fødselen, og både Noël (fransk), Natale (italiensk) og Navidad (spansk) kommer fra det latinske natalis, fødsel.

Det tyske ordet er slik sett mye mer spennende. Weihnachten har det hett så langt tilbake som vi kommer. På 1100-tallet het det wīhenahten, noe som kommer fra sammensetningen ze wīhen nahten (dativ flertall), som betyr i de hellige netter. Senere har man oppfattet dette som ett ord, og man har fått Weihnachten. Det første leddet, wīhen, er forresten beslektet med den norske verbet å vie, og det latinske (og engelske / franske) victima / victime.



God jul – Frohe Weihnachten – Merry Christmas – Joyeux Noël – Buon Natale –  Feliz Navidad!


PS. Det heter Jesu fødsel eller Kristi fødsel. Årsaken til at vi har disse litt underlige formene (Jesu / Kristi) er at de er latinske genitivsformer. 

1066 - et merkeår for språkhistorien

17. oktober 1066 kom Wilhelm Erobreren til England. Det var begynnelsen på en parentes i engelsk historie, men en merkedag i språkhistorien.

For med den godeste Wilhelm kom det franske språket til England. Frem til da var språket på øyriket rent germansk. Rett nok hadde anglere og saksere vært i krig i flere hundre år, men begge folkestammene var germanske. Da normannerne kom til makten i England, tok de med seg det franske språket, som tilhører en helt annen gren av språkfamilien. I flere århundrer var fransk adelens språk i England. For oss som arbeider med gammelfransk, er mange av tekstene skrevet i England. Ironisk nok er det første verket om Englands historie som ikke er på latin, skrevet på fransk. På 1100-tallet skrev kannik Wace ned alt som skulle ha hendt på øyene i Le roman de Brut. Fremdeles har en stor andel av ordforrådet i engelsk fransk opprinnelse. Tenk bare på ord for mat. Så lenge kalven lever, er den en calf (germansk). I det den er død og lagt på et fat, er den veal. På fransk heter det samme dyret veau. Sauen heter sheep, sauekjøttet mutton. På fransk heter sau mouton. Og sånn kunne vi ha fortsatt.

Minst like interessant er at de franske låneordene i engelsk kan hjelpe oss til å tidfeste endringer i fransk. Vi snakker om s-ene som har forsvunnet i fransk.

For eksempel er latinske feste blitt til fête i fransk. På norsk heter det fest, og ordet er det samme. Et annet eksempel er insula(m) (øy) som er blitt til île i fransk. Når skjedde dette? Det vet vi, mye takket være krigerske Wilhelm.

Det er nemlig slik at ordet festa også er kommet inn i engelsk via fransk. Der heter det fiest. Med en klar og tydelig s foran t-en. Også insula(m) er kommet inn i engelsk. Der er det blitt til isle, hvor s-en er stum (tenk på Isle of Man). Ut fra dette kan vi konkludere med følgende: I fransk talt i Normandie på 1000-tallet uttalte man s foran t. Man sa altså feste og ikke fête, som i dag. S foran t er med andre ord blitt stum etter at Wilhelm erobret England. Derimot må s ha blitt stum foran l allerede før 1066. Franskmennene sa helt sikkert ile og ikke isle. 

Disse endringene er systematiske. I dag er forskerne enige om at i fransk ble s foran stemte konsonanter stum før 1066. S foran ustemte konsonanter ble stum etter 1066.

Det aller viktigste Wilhelm brakte med seg over kanalen, var med andre ord språket. Det ofret han neppe en tanke.

Det heter [kviss], ikke [kwiz]

Den siste tiden har det dukket opp en ny uttale av ordet quiz. Mens vi som har "kvisset" en stund uttaler det med vanlig v-lyd, bruker nå både P4 og NRK tilsynelatende den engelske uttalen.

Det er i øyeblikket en stor kilde til irritasjon å høre at man på radioen snakker om [kwiz] i stedet for [kviss]. Litt fordi jeg føler et eiendomsforhold til ordet (jeg har quizzet i flere år, temmelig aktivt), dels fordi hverken [w] eller [z] tilhører lydinventaret i norsk.

Nå er det ikke noe nytt at vi får nye lyder under påvirkning av engelsk. Helene Uri har påpekt at [ej]-lyden i mail er helt ny. Den kommer fra engelsk. Det samme gjør [w] og [z] i quiz.

Når det er sagt, har w-lyden en interessant historie. Den var blant lydene i det gamle germanske språket. Allerede i urnordisk (altså før norrønt), forsvant w foran runde vokaler i det som skulle bli de nordiske språkene. Ordet *wullo ble til ull (jf wool på engelsk, hvor endringen ikke fant sted); *wulfaR > ulfr (jf wolf); *wurða > orð (jf word). (Asterisk (*) betyr at vi det er rekonstruerte former; vi har altså ingen direkte kilder.) I de tilfellene hvor w ble beholdt, ble den etterhvert redusert fra [w] til [v]. Vi sier i dag varde og vekt, mens det på engelsk heter ward og weight. Denne forskjellen er systematisk.

Vi kan altså fastslå at til tross for min motstand mot [kwiz], så er [w] en erkegermansk lyd. I hvert fall dersom vi nøyer oss med å betrakte germansk slik det ble snakket for et par tusen år siden. Siden den gang er det gått nedoverbakke med [w], og det er første og fremst engelsk som har beholdt lyden. Men ikke bare: På Nordjylland i Danmark har man beholdt denne pussige lyden. Det er en liten språkhistorisk bragd!

Germanerne hadde helt klart [w] i folkevandringstiden. Det var slik lyden kom til England, men den spilte også de romanske språkene et lite puss. Da frankerne tok makten i Gallia mot slutten av 400-tallet, hadde de med seg en rekke ord og lyder som ble tatt opp i den lokale varianten av latin. En del av disse begynte på [w]. Det maktet ikke gallerne (snart kjent som franskmennene) å uttale. Derfor satte de en g foran og sa [gw]. Etterhvert forsvant [w], men g-en ble beholdt. Slik fikk franskmenn ord som guerre (fra werra; engelsk war), Guillaume (Wilhelm) og gaufre (vaffel). Ordet som har gitt oss ordet varde, ble til re(garder) i fransk, guardare i italiensk.

Det finnes en liten fotnote til denne historien: I grenseområdene mellom det germanske og romanske språket, klarte gallerne å si w. Noen av dem gjør det fremdeles: I Wallonia i Belgia uttaler man w som [w]. Derfor sier de [walloni] der hvor franskmenne sier [valloni]. Og de har ord som [wiski] og [wagon]. Visstnok finnes det dessuten svært gamle mennesker på landsbygda her som ruller på r-ene. Wallonia er med andre ord et høyst interessant språkområde.

Men, uansett hvordan man vrir og vender på det, har w vært en veldig unorsk lyd i mer enn tusen år. Det samme gjelder stemt s. Derfor er det ikke annet enn snobberi når man erstatter den temmelig etablerte uttalen [kviss] med [kwiz]. Og bare så det er sagt: De fleste av oss snakker engelsk. Det er ikke så veldig imponerende at man kjenner til den engelske uttalen av et ord!



Kilder:

Arne Torp: Nordiske språk i nordisk og germansk perspektiv (Oslo, 1998)

Mysteriet om ordet "lepasit"

Min farmor hadde mange ord jeg aldri har hørt andre steder. Ett av dem er lepasit. Pussig nok dukket det samme opp i en episode av Sex & Singelliv i går kveld.

Det var ganske nådeløst. Et skjørt som hang lepasit måtte fikses. Da var det lagt opp feil slik at det hang lenger ned på den ene siden enn den andre. Som sagt har jeg ikke hørt ordet noe annet sted. Et Google-søk gir ingen resultater (unntatt fra ungarske nettsteder, men det tror jeg nok vi trygt kan se bort fra).

Frem til i går kveld hadde jeg altså ikke hørt ordet. Før jeg slumret til Sex & Singelliv, den episoden hvor Steve har fått fjernet den ene testikkelen på grunn av kreft. Han er frustrert over tapet av en "ball" og fastslår at når han ser seg selv i speilet, ser han en mann som er lopsided. Lopsided. Ballene hans henger rett og slett lepasit. Farmor hadde blitt dypt sjokkert.

Men kan det stemme? Kan det være det samme ordet? Og hvor kommer det fra?

Norsk illustrert ordbok omtaler ordet lepe: (på tekstil): tunge eller flik som oppstår når trådene har strukket seg ujevnt i veven. Det kan også være et verb, og da beskriver det å henge ned i lepe (gardinen, kjolen).

Hva da med ordet lopsided? Online Etymology Dictionary skriver at første belegg for ordet er fra 1711, og at det i begynnelsen ble brukt om skip som helte mot den ene kanten. Det høres definitivt ut som vi har med lepasit å gjøre. Men i engelsk mener man at lop- i lopsided er en variant av lap (fang). Det samme nettstedet oppgir at lap i gammelengelsk het læppa, og at det betydde et skjørt eller et tøystykke. Ordet skal gå tilbake til en fellesgermansk rot *lapp-, som igjen kommer fra det aller eldste indoeuropeiske språket, hvor stammen *leb- betydde å være løs, eller å henge ned. I norrønt het det lappr.

Fra lappr er veien kort til et langt mer vanlig ord: lapp. Falk og Torps etymologiske ordbok fra 1903-1906 viser hvordan lappr ikke bare er i slekt med lepasit og lopsided. Hvis man går tilbake til den indoeuropeiske roten *leb- (som altså betydde "å henge ned") , har den gitt opphav til det latinske limbus såvel som de mer hjemlige ordene løv (henger ned på treet), lubben (mage som henger ned) og kanskje til og med loft (som opprinnelig betegnet et rom dekket av bark eller løv).

Det synes i hvert fall hevet over enhver tvil: Steves baller henger lepasit. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle finne en link mellom Sex & Singelliv og min forlengst avdøde farmor. Når jeg tenker etter, er det like greit at hun ikke fikk oppleve akkurat det.

Bymarka, markgrever og Makrellbekken

Da jeg var liten, het det skogen. Alternativt skauen. Nå heter det marka. Det er visst mye finere.

Oslomarka er et begrep. Den ligger rundt hovedstaden og er et grønt belte som holder storbyen fangen der nede ved fjorden. I vest strømmer Makrellbekken uten en eneste makrell. Litt lenger nord ligger den store romerikssletta med jorder og skoger. Og ganske nylig også marker.

På gammalnorsk het det mǫrk og betydde grenseland. Grenselandet var naturlig nok preget av skog, så det er en forståelig overgang. Mǫrk er langt mer enn et norsk / norrønt ord, det har røtter langt tilbake i den germanske språkhistorien. Da frankerne på slutten av 400-tallet tok makten i Gallia (Clovis ble første frankerkonge i 507), tok de med seg en rekke militære uttrykk, blant annet mark. Fremdeles heter grenseland på fransk les marches. En adelsherre i et grenseområde er enten en marquis – eller på norsk en markgreve. 

Ordet mǫrk er dessuten nært beslektet med ordet merke, også i betydningen grensemerke. Familien Marstein har sitt navn fra mǫrk – Marstein betyr merkestein, eller grensestein.


Et annet navn som henger sammen med mǫrk, er Makrellbekken i Oslo. Denne har ingenting med makrell å gjøre, men med merke. Graver man i historien til navnet, dukker navnet "markskillebekken" opp. Bekken markerte grensen mellom flere gårder, nærmere bestemt Huseby, Voksen, Smedstad og Holmen.

På mine trakter – Romerike – snakker flere og flere om "marka". Romeriksåsen er ikke fint nok lenger, i stedet skal vi snakke om Jessheimmarka. Eller Hurdalsmarka. Eller Eidsvollsmarka. Vi som bor her, har aldri brukt disse begrepene. Vi er vokst opp med søndagsturer i skauen.

Eskimoenes ord for snø

En av vår tids mest seiglivede myter er at eskimoene har så uendelig mange ord for snø. Sannheten er at de bare har fire.

Hvor mange ord har inuittene – eskimoene, som de ble kalt før – for snø? Ti? Tjue? Femti? Hundre? Noen har hørt to hundre? Sannheten er at eskimoenes ord for snø er fjæren som ble til ti høns.

Utgangspunktet var en bok skrevet av Franz Boas fra 1911 hvor han skrev at akkurat som man på engelsk hadde en rekke ord som beskrev vann (liquid, lake, water, river, brook m.fl.), hadde de såkalte eskimoene forskjellige ord for snø, avhengig av hvordan den var. Han skilte mellom aput (snø på bakken), gana (snø som faller ned fra himmelen), piqsirpoq (snøføyke) og qimuqsuq (snøfonn, skavl). Så langt så vel. Men i 1940 skrev kjemikeren og hobbylingvisten Benjamin Lee Whorf en artikkel, hvor han hevdet at eksimoene hadde et uttall ord for snø. Han ramset opp minst sju ulike typer snø, som hver kvalifiserte til ett eget ord. Derfra har det ballet på seg, og i dag "vet alle" at inuittene har et uendelig antall ord for snø.

Antropologen Laura Martin brukte flere år på 80-tallet for å forsøke å avlive myten om alle ordene for snø. Hun fik til slutt publisert en artikkel om emnet, men den maktet ikke å avlive myten. Fremdeles tror de fleste at inuittene har et voldsomt rikt ordforråd for snø. Men de har altså omtrent like mange som oss, i hvert fall ikke vesentlig fler. På norsk kan vi fort (uten å tenke oss særlig om) ramse opp disse ordene, som betegner ulike former for snø: skavl, sludd, slaps, snø, sørpe, fonn, skare – og da har vi ikke begynt med alle begrepene hvor ordet snø inngår: puddersnø, kram snø, snødrev, løssnø og så videre.

La dette blogginnlegget bidra til å avlive myten: Inuittene har ikke enormt mange ord for snø. Les gjerne mer i Geoffrey Pullums artikkel fra 1991, The great Eskimo vocabulary hoax.

PS. For dem som skulle reagere: inuitter er den korrekte etniske betegnelsen i dag. Når jeg allikevel har brukt eskimo, er det fordi det er det kildene gjør.