Jeg lover å ikke skjefte

De fleste språkinteresserte er opptatt av forskjellen på lydene kj og skj. Men det er bare én av mange endringer norsk står midt oppe i.

Jeg skal innrømme det: Jeg liker ikke å høre ungene snakke om å skjøpe lørdagsgodt. Jeg hveser kjøpe helt til de gjentar det. Det er naturligvis ganske fåfengt. Som språkforsker burde jeg fryde meg over dette, at jeg, en ganske vanlig borger, kan få observere en språkendring fra første rad. Men nei. Jeg sier som den kristne avholdsmannen som ble konfrontert med at Jesus gjorde vann til vin: ”Me veit det, men me lika det ikkje!”

Nå er det naturligvis ikke sikkert at det kommer til å hete skjøpe om noen år. Og kanskje er det ikke den verste endringen. Vi ville ha reagert mye mer hvis s plutselig ble uttalt som r. ”Jeg lærer å lere” og ikke lese. En så grunnleggende endring er allikevel ikke utenkelig. Faktisk skjedde det i tidlig latin. Der gikk alle s-er mellom to vokaler over til å bli r. Det er derfor grunnformen av florem (blomst) er flos. Men r-en vant, og dag heter etterkommerne av flos fleur på fransk og flower på engelsk – med r, altså. Blomst er forresten akkurat det samme ordet som flos. Det er nemlig ofte sammenheng mellom b på germansk og f på latin, tenk bare på latinske frater (bror) og germanske brothar – som har gitt brother, Bruder – og bror.

Poenget mitt er allikevel at det skjer mer i norsk enn bare endringer av kj-lyden. L-lyden er forresten også i endring, kan det virke som. Hør på hvordan barn uttaler bolle – det er med en l som tidligere er blitt assosiert med østfolddialekten. Men mer strukturelle ting er også i endring.

Alle norsklærere vil vite at elever mer enn gjerne skriver ”det gjelder å ikke si noe”. Da er det naturligvis frem med rødpennen og skrive en kommentar i margen. For det heter da vitterlig ”ikke å si noe”. Men her kjemper trolig rødpennene en tapt kamp. Jan Terje Faarlund (professor i norsk og eidsvollruss anno 1962) har undersøkt denne konstruksjonen. Han forteller at i Westerns norske grammatikk fra 1921 ble fenomenet ikke nevnt, sannsynligvis fordi ingen ville finne på å sette et ikke mellom å og si. Ti år senere dukker de første formaningene opp i grammatikkbøkene. Noe skjedde altså i løpet av 20-åra. Nå, 90 år senere, må man ha lært at det er feil for å reagere på det. I det intuitive språket til de fleste født de siste 40–50 årene er det ingenting som skurrer i setningen over. Kanskje kan det også være at språket blir klarere med denne endringen? En setning som ”Hun lovte ikke å si noe” er tvetydig. Var det det at hun ikke lovte noe, eller skulle hun ikke si noe? Sier man derimot ”Hun lovte å ikke si noe”, kan det ikke misforstås.

En endring som også er på vei frem, er ordstillingen i det vi kaller indirekte spørsmål. Jeg hører stadig vekk ting som ”vi må finne ut hvorfor vil de ikke komme”. Spør jeg folk hva de synes om dette, rister de bestyrtet på hodet og sier at de selv aldri ville si noe sånt. Og så, ti minutter senere, gjør de det, uten å ofre det en tanke. Danske Lars Heltoft (professor, men ikke eidsvollruss) forteller at det samme skjer i dansk. Kan hende vil det være rett ordstilling om hundre år – hva vet jeg?

Alle disse endringene er naturlige. Språk som ikke endrer seg, er døde. Hver generasjon bringer med seg nye ting. Nye uttaler, nye ord, og – i sjeldnere tilfeller – nye ordstillinger. Dersom vikingen var like språkbevisst som dagens nordmann, klaget han også garantert over at språket forfalt. Det som er viktig å huske, er at språket er som en hanske: Det passer oss og hverdagen vår perfekt. Forfallet er egentlig bare våre egne forventninger som ikke møtes.

Så når vi står foran språkendringene gjelder det kanskje å ikke skjefte for mye!

Innlegg publisert i spalten Invitert i Eidsvoll Ullensaker blad lørdag 7. mai 2011.

Kilder|:

• Jan Terje Faarlund: Reanalyse og grammatikalisering i norske infinitivskonstruksjoner i Språk i Endring, Jan Terje Faarlund (red), Novus forlag, Oslo 2003.
• Lars Heltoft og Erik Hansen: Grammatik over det Danske Sprog, Munksgaard, København 2007.